Søk
  • Shakespeare i karantene

En Shakespearebloggers bekjennelser: Søk hjelp!




I dag snakker jeg til deg som synes det kan være vanskelig å lese Shakespeare. Jeg vet hvordan du har det. Det kan innebære stor forvirring og av og til en følelse av tilkortkommenhet, og dette skal vi her være åpne om. Grunnen til at jeg finner det hensiktsmessig også å eksponere egen svakhet på denne måten, er utelukkende et håp om at det kan komme noen andre til gode. Til alle dere som har vært i samme situasjon som meg, eller kanskje i framtiden vil komme dit, har jeg en klar og tydelig beskjed: Synes du Shakespeare er vanskelig? Snakk med noen! Søk hjelp!


Vi prøver jo hele tiden å få det å se lett ut og lese Shakespeare, og på sett og vis er det sant. Hvem er morsommere, frekkere, frykteligere, mer overraskende eller underholdende? Ingen! Allikevel er det tid for en bekjennelse. Ja, vi kan lese Macbeth mens vi drikker white russians i store melkeglass en fredagskveld, eller gjenlese Romeo og Julie om morgenen, men i ærlighetens navn: å beskjeftige seg med disse verkene kan også være krevende. Det føles som en ripe i lakken å innrømme det, men et av Shakespeares aller mest kjente og mest omtalte skuespill, et av dem man virkelig burde kjenne og kunne referere til allerede før man har lest det, opplevde jeg nylig som en seig kamp å komme gjennom. Jeg har ikke lest stykket før, og prøvde meg først på den ene oversettelsen, deretter på den andre – i håp om at feilen ikke lå hos meg, men hos stjernene eller i det minste gjendiktningen. Selv om en versjon kanskje virket en anelse mer tilgjengelig enn en annen, forble allikevel grunnfølelsen den samme: Dette orker jeg ikke!


Jeg orker ikke, tenkte jeg og la Kong Lear fra meg, og begynte på nytt, måneder senere. Jeg leste utholdende videre før jeg på nytt ble grepet av mismot. «Vi gjør dette som et overskuddsprosjekt,» sa mine medbloggere støttende, «les noe annet, noe du har lyst til!» Jeg tenkte at jeg kanskje kunne bære nederlaget, men satt igjen med noe som ikke hadde med nederlag å gjøre i det hele tatt. Det jeg kjente var ubehag og forvirring. For noe inni meg hadde ikke innfunnet seg med dette ubestemte som kom over meg når jeg leste Kong Lear. Hva var det som vekket slik motstand i meg? I et siste, desperat forsøk på å håndtere mine følelser, vendte jeg meg til den mest trofaste støttespilleren vi har hatt på denne reisen gjennom Shakespeares verker: Harold Bloom.


For de som ikke kjenner ham, er Harold Bloom (1930-2019) en av vår tids viktigste og mest innflytelsesrike litteraturvitere og kritikere. Ett av hans hovedverk er Shakespeare: The Invention of the Human, og det var her jeg slo opp, lik en sliten sjel som endelig ringer fastlegen for å innrømme at en kunne trenge noen å snakke med, og om en vær så snill kunne fått en henvisning til psykolog. Jeg hadde et lite håp om at Bloom skulle åpne kapittelet om Kong Lear med å trekke stykket ned fra pidestallen, kanskje erklære det oppskrytt eller på annet vis la meg slippe billig unna. Jeg ville at Bloom skulle forsikre meg om at motstanden jeg følte var berettiget. Bloom møtte riktig nok motstanden i meg, og anerkjente den. Men i stedet for å tillate meg å gi opp, argumenterte han overbevisende for at det jeg kjente på kunne bære bud om noe interessant. Det er også i dette kapittelet at Bloom gjør rede for mye av hovedpremisset i boka: at Shakespeare «finner opp» sider ved det menneskelige som vi uten ham ikke ville vært oss bevisste, at han foregriper Freud og gir oss eksempler på livsaspekter vi ellers ikke ville hatt tilgang til.


Sammen med Hamlet er Kong Lear et av stykkene Bloom setter høyest hos Shakespeare, og i den vestlige litterære tradisjonen forøvrig. Fortellingen om den gamle kongen som opplever at kreftene og de små grå svikter ham, handler først og fremst om kjærlighet, sier Bloom. Han kritiserer feministiske lesninger av stykket for å ringeakte dets hovedperson, og mener at det er umulig å forstå fortellingen om patriarken Lear uten å anerkjenne kongens storhet. Storheten er riktig nok falmet, og den kjærligheten han krever av sine døtre, får han ikke. Og det er her jeg kjenner igjen min egen motstand: Det er rett og slett uutholdelig trist å betrakte Lear. Å se symbolet på myndighet forfalle, slik Shakespeare tvinger oss til, er ikke til å bære. Lear er den øverste autoritets fallitt. Følelsene forvirres. På den ene siden fylles jeg av medynk, sorg og kanskje til og med frykt ved tanken på at farsfiguren over alle farsfigurer både svikter og blir sviktet. På den andre siden er Lear usympatisk, fæl og dum – i ferd med å miste forstanden, og jeg kjenner en trassig motvilje mot å vie ham større oppmerksomhet. La ham falle! Ut med det gamle og inn med det nye! Må jeg virkelig anerkjenne den eksistensielle betydningen av den slitsomme og irriterende gubben? Jeg selvsagt ikke, men Bloom får meg til å forstå at den motstanden jeg føler er det motsatte av likegyldighet. Grunnen til at jeg ikke orker, er ikke at stykket ikke har noe å si meg.


Kjærligheten kommer fullstendig til kort i Kong Lear, og ærligheten varer ikke lengst, den heller. Alle karakterene vi møter, ville så og si hatt det bedre om de aldri hadde blitt født. Shakespeare er mildt sagt mer oppløftende andre steder i forfatterskapet. Bloom gir også en god forklaring på hvorfor Lear har noe ugjennomtrengelig ved seg som karakter. I Hamlet finnes det en sentral bevissthet, og vi kobler oss hele tide på prinsen av Danmarks sine resonnementer, slik vi også gjør med Richard III eller Macbeth. «Men Lears stykke er underlig splittet,» skriver Bloom. «Før han går fra forstanden, er Lears bevissthet hinsides vår forståelse: hans mangel på selvinnsikt, blandet med hans veldige autoritet gjør ham ukjennelig for oss. Forvirret og forvirrende etter det, synes han mindre som en bevissthet enn en fallen guddom (…)»

Når jeg vender tilbake til Kong Lear etter å ha konferert med Bloom, er forvirringen stykket vekker ikke lenger overveldende, men meningsfull. Kanskje er dette hemmeligheten i all terapi: Det som vekker motstand i deg, er det du skal se nærmere på. Gå dit du ikke vil – men sørg for å ha en veileder med deg. Dette er en hyllest til betydningen av gode introduksjoner, etterord og gjennomganger av litterære verk. Det er dumt å tro at du klarer deg uten. Kong Lear konfronterer oss med noe av det vi i vår kultur frykter aller mest: At kjærligheten ikke skal holde. At det gode forsvinner, ikke først og fremst fordi det overvinnes av noe ondt, men fordi det forfaller og blir til ingenting.

Så, får vi noe ut av denne innsikten, hjelper det oss å vite hva det er som gjør vondt? Er det hensiktsmessig å være i kontakt med dette ubehaget? Det setter i alle fall i gang en prosess der vi er mer beredt til å forstå det vi opplever når vi står midt oppi det. Shakespeare vil ha oss til virkelig å se det vi ser. Det er på denne måten vi oppfinner og oppdager oss selv som mennesker.


- Celia.


Illustrasjon: Tatiana

51 visninger1 kommentar

Siste innlegg

Se alle