Er Alf Prøysen Norges Shakespeare?

En juleanalyse av de tre skrinene i Shakespeares Kjøpmannen i Venedig og Prøysens Trost i taklampa.

«Jeg har inntrykk av at noen av dem som roser meg mest mener at jeg er faen til opprører og en modig mann. Middelalderens narr er ikke blitt nevnt i den forbindelse, men det kunne vel også være litt av en sammenligning. Ihvertfall føler jeg meg mer i slekt med ham enn med banebryteren.» *

Det er Alf Prøysen som her røper at han kjenner seg beslektet med narren, en av Shakespeares viktigste – og definitivt mest gjennomgående figurer. En av høstens nye utgivelser, Bjørn Ivar Fyksens Almuens opera, satte oss på sporet av en mulig forbindelse mellom Alf og William, ved særlig å ta for seg Prøysens Trost i taklampa (1950). Denne romanen presenterer et motiv vi ikke kunne la være å kjenne igjen fra Shakespeares Kjøpmannen i Venedig: Tre skrin presenteres for den som må velge sin skjebne. Hun eller han har bare skrinenes utseende og gå etter, de vet ingenting om hva skrinene rommer. Hos Shakespeare er skrinene av henholdsvis gull, sølv og bly. Prøysens roman henter motivet fra Asbjørnsen og Moes eventyr om manndattera og kjærringdattera, der de tre skrinene foreligger i rødt, grønt og grått. *

Shakespeare og Prøysen behandler altså det samme motivet i hvert sitt verk, med tre og et halvt århundre mellom seg. I det følgende vil vi gjøre en juleanalyse av hvordan de begge bruker de tre skrinene til å sette teateret opp mot det autentiske, og hvordan de betoner dette ulikt. Hva har så dette med julen å gjøre, lurer du kanskje på. Kjære venn, det har alt med julen å gjøre.

Vi begynner hos Shakespeare. Kjøpmannen i Venedig hadde uroppføring i 1605 og vi leser det her som en julefortelling, i den forstand at det er et av Shakespeares mest eksplisitte kristne stykker. Dessverre er kristendommen her fremhevet som kontrast til – det må bare medgis – en beint fram antisemittisk framstilling av jøden Shylock. Det finnes ingen unnskyldning for Shakespeare her. At han ikke gjennomskuet seg selv (og sin egen samtid) i sin stereotype, litt dumme, og ganske slemme framstilling av den jødiske Shylock er bare å beklage. Det svekker et verk som ellers kunne ruvet blant hans mest interessante og samtidig mest tilgjengelige skuespill. Kjøpmannen i Venedig har to parallelle historier som er tett forbundet: Den ene handler om kjøpmannen Antonio som tar opp et lån av Shylock. Han krever tilbake et pund kjøtt av Antonios kropp, skulle han ikke klare å betjene lånet. Den andre tråden handler om Portia, som er omkranset av friere. Hun får imidlertid ikke lov av sin far å velge mellom dem – den rette må velge henne. Måten det skal skje på, er at tre skrin plasseres foran frieren. Han må velge mellom gull, sølv eller bly, og den som velger riktig, vil finne portrettet hennes på innsiden.

Det kommer neppe som en overraskelse at skrinene er en test og at det ikke er gull alt som glitrer. Skrinet av bly viser seg å være det riktige. Det er tydelig at det grå skrinet hos Shakespeare er knyttet til kristen etikk. I bunn og grunn er det julens mysterium frierne stilles overfor: Underkaster de seg den himmelske eller den jordiske makt? Velger de stallen eller slottet? Verdslig gull eller fattigdom? Sigmund Freud leste valget av det grå blyskrinet som en aksept av egen dødelighet, noe som også er i tråd med julens budskap. Gud ble menneske for å dø som menneske, for å gjøre en oppstandelse til nytt liv mulig, til frelse for hele verden (!) Konflikten mellom jordisk og guddommelig rettferdighet og makt, spiller seg også ut når Antonio ikke klarer å betjene lånet til Shylock. Saken går til retten, og her møtes historiene. Portia kler seg ut som mann for å kunne spille en rolle i rettsaken, som har mange likheter med teaterets regi. Hun prøver først å overbevise Shylock om at han må vise barmhjertighet, fordi nåden står over loven. Da dette ikke vinner fram, overlister hun ham ved sine retoriske evner og sin kyndighet i venetiansk lov. Antonio går fri.

I Prøysens Trost i taklampa presenteres de tre skrinene med dirkete henvisning til Asbjørnsen og Moes eventyr, som fortelles til romanens hovedperson på skolen. Gunvor gjennomskuer moralen eventyret vil tre over hodet på henne, og synes den er hyklersk og urettferdig. Den stygge, dumme kjærringdattera velger der røde, glorete skrinet og blir enda styggere og fælere, mens den snille, pliktoppfyllende manndattera velger det riktige, grå skrinet og blir enda penere og dessuten rik. «A Gunvor syntes det var det dommeste hu hadde vøri borti. Åffer kunne itte kjerringdottera vørti pen i stella for hu som var pen nok frå før?» Gunvor gjør det til sitt prosjekt å velge rødt. Hun forlater de grå husmannsstuene på Hedmarken, og kaster seg ut i bylivet. Hun røyker sigaretter, går med klipsøredobber og sminker både negler og lepper.

Det er ingen tvil om at forfatteren av «Julekveldsvise» og Snekker Andersen og julenissen var en teaterets venn og sympatiserte med Gunvor. Prøysen var en entertainer, og Trost i taklampa ble både filmatisert og dramatisert for scenen. Ved første øyekast kan det se ut som at Prøysen sparker til den pietistiske, kristne moralen som har sin forsvarer hos Shakespeare. Nærere lesning viser allikevel at det ikke er så enkelt. For det første er Shakespeare tydelig på at det forestilte og tilgjorte er like virkelig som noe annet. Sitatet «All the World’s a stage» hentes ofte fra Som dere vil, men dukker også opp helt i starten av Kjøpmannen i Venedig. Antonio sier: «For meg er verden verden, Gratiano, en scene hvor enhver har fått sin rolle, og min er trist.»

Vi ser også at det enkle nådebudskapet ikke er nok i den kristne rettstaten Venedig. Det er takket være Portias retorikk og teatralitet at heltene vinner mens skurkene taper.

På den annen side er det utspjåka og performative hos Prøysen ikke entydig godt, det heller. Gunvor er en ekte antihelt, hun er egoistisk og sint, og det går ikke bra til slutt, selv om hun beholder vår sympati. Som Bjørn Ivar Fyksen påpeker i Almuens opera: en av de få som nærmer seg å være hel ved i Prøysens roman, er en ganske unnselig bifigur ved navn Matja. Hun må sies å ha valgt det grå skrinet, og har mye felles med Jordmor-Matja fra «Julekveldsvise». Fyksen skriver at i «Julekveldsvise» er Matja forløseren «rent bokstavelig og kroppslig – hun er jordmor – men i Prøysens hymne har hun i tillegg blitt tildelt Jesusbarnets plass: Stjerna skinner ikke lenger over stallen der jomfrufødselen fant sted – nei, «du ser a over taket der a Jordmor-Matja bor».

Både ydmyk enkelhet og prangende teatralitet tilbyr veier til frelse, både hos Shakespeare og hos Prøysen. Kanskje ønsket de begge å nyansere en hard moral der det å «velge rett» er absolutt. Samtidig viser de begge at det som er godt, ikke alltid er det som tar seg best ut. Alf Prøysen hadde mye av narren i seg, mens Shakespeare var et barn av den reformerte tid som han utforsket med nysgjerrighet, mer enn moralisme. Vi tror de to hadde kommet godt overens.

Med beskjedne ønsker om en glorete jul og en festlig hanukka,

– Celia

Illustrasjon: Titania

* Ane Hoel har gjengitt sitatet i boka Pass deg for dom som slår og tru itte dom som klappe fra 1995 om Prøysens roman Trost i taklampa (1950). Hoel henter det fra Helge Hagens brosjyre «Alf Prøysen» fra 1989. Kursiveringen er vår.

* Hos Asbjørnsen og Moe er det grå skrinet blått. Prøysen har antageligvis gjort det grått for å forsterke og vri litt på kontrasten i symbolikken mellom rødt og grått.