Søk
  • Shakespeare i karantene

Er far død. Eller: «Vær sanndru mot deg selv!» Et forsvar for kong Claudius



Hvor langt strekker lojaliteten vår seg? Det er spørsmålet som står i hodet på oss når vi, atter en gang, fordyper oss i Hamlet (1599-1601). Stykket er blant Shakespeares mest berømte tragedier, og antageligvis den mest siterte av disse. Det forslitte spørsmålet om å være eller ikke være får ny betydning hvis vi leser stykket, slik vi her gjør, som en undersøkelse av hva vennskap er. For selv om spørsmålet om væren ofte har blitt lest som et fortvilt menneskes meditasjon over døden og om hvorvidt livet er verdt det, kan det også leses som et spørsmål om trofasthet. Det handler ikke bare om å eksistere, men om å være for noen, og å la noen være til for en. Hamlet vandrer på gravplassen sammen med sin beste venn Horatio, da han finner hodeskallen til hoffnarren han var glad i som barn. Snart følger et gravfølge, og det er Ophelia – prinsens store kjærlighet – som er død etter å ha druknet seg. Hamlet har ikke vist seg hennes kjærlighet verdig. Han er kanskje stykkets helt og vi kan sympatisere med hans forsøk på å avsløre løgnen ekteskapet mellom hans mor, dronning Gjertrud, og hans onkel, kong Claudius, er bygget på. I det han peker på andres svik, svikter imidlertid Hamlet selv hun han hadde gitt sine løfter om kjærlighet. Slik kan vi lese det som at Hamlet indirekte er med på å forårsake Ophelias død.


Vi skal ikke i det følgene renvaske kong Claudius for brodermord, men vi spør om ikke hans lojalitet til dronning Gjertrud kan være reell. Den ennå ikke utgitte romanen Jack av Marilynne Robinson, som vi på grunn av sperrefristen ikke skal skrive mer om i denne omgang, har ledet oss på sporet av å lese Hamlet som et stykke om lojalitet. En rask oppsummering for dem av våre lesere som ikke har stykket helt present:

Gjenferdet etter Hamlets far, den tidligere kongen av Danmark, viser seg for sin sønn og forteller at han ikke døde av et slangebitt, men ble forgiftet av sin egen bror. Han ber sønnen hevne seg. Gjenferdetets opptrinn bevitnes av flere, blant annet av Hamlets gode venn Horatio (en slags Samvise Gamgee fra Ringenes Herre). Deres bekreftelse på det Hamlet ser, viser at han ikke lider av vrangforestillinger. For å teste at gjenferdets historie er sann, legger de to vennene dessuten en plan. De får en teatertrupp til å spille et stykke der dette skjer: En konge blir myrdet av sin bror, som kort tid etter tar dronningen til ekte. Som forventet reagerer Hamlets onkel Claudius med sjokk og sinne når fortellingen spilles ut for ham på scenen. Dermed får vennene bekreftet sin mistanke. Noe som kompliserer handlingen en hel del, er at om Hamlet ikke er gal i kraft av å se syner, så enten er han faktisk – eller spiller han gal, like fult. Om Hamlets psyke faktisk grenser over i utilregnelighet, forblir et åpent spørsmål.


«Vær sanndru mot deg selv! Da følger det som natten følger dagen, at du ikke kan være falsk mot andre.» Det er faren til Ophelia som sier dette allerede i første akt. Rådet gis til Ophelias bror, som skal bli Hamlets bane og vice versa. Kanskje er dette den tydeligste moralske innsikten Shakespeare vil synliggjøre i Hamlet? Det viser seg at flere av karakterene i Hamlet ikke er sanndrue mot seg selv. Å være falske og svikte andre, er dermed en følgefeil av at de har sviktet seg selv. Det gjelder Hamlets venner, med unntak av Horatio, det gjelder Hamlet selv overfor Ophelia, det gjelder selvsagt Claudius, men også Gjertrud som ikke har villet stille seg selv og sin nye ektemann ubehagelige spørsmål.

Når det er sagt, hva vet vi om vennskapet mellom Gjertrud og Claudius? Etter alt å dømme er de svært hengivne overfor hverandre. De snakker ofte som et «vi» og gir stadig uttrykk for sin støtte til hverandre, uten å overdrive. Det virker troverdig. Kjærligheten de viser mangler imidlertid store ord og fakter, noe Hamlet på sin side pøser på med overfor Ophelia. Det kan late til at Shakespeare vil vise oss at lojalitet aldri er total. Det finnes ikke et menneske som er tro i alt, vi har alle skyld, men vennskap er ofte en mulighet i fortsettelsen, likevel. Dette gjelder også vennskapet mellom nasjoner, som i stykket: Mellom Danmark, England og Norge. Svik avler svik, mens tillit avler tillit, tilgivelse avler tilgivelse. Det kommer fram av stykket som ikke bare er et psykologisk drama, men det Harold Bloom kaller «verdensteater».


Kan det være slik at kong Claudius er utsatt for et av litteraturhistoriens største justismord? At Hamlet i galskap dikter opp et gjenferd og at mistanken hans mot onkelen er ondsinnet og demoniserende? Dette er temaer som slekter på spørsmål vi ser i den norske samtidslitteraturen for tiden. De reises i møte med Vigdis Hjorths Er mor død og Sandra Lillebøs Tingenes tilstand. I hvilken grad har vi rett til å dikte oss inn i noen andres væren, har vi også en plikt til det, og hvordan gjøre dette best mulig? Også her handler det om lojalitet. Hamlets venn Horatio bekrefter ganske riktig at gjenferdet finnes, men er ikke vennskap nettopp å bli med inn i noen andres forestillingsverden? Måten Claudius reagerer på når Hamlet setter i stand et «spill i spillet», med sjokk og sinne når han presenteres for et brodermord, tolker Hamlet som bevis for sin mistanke. Men er det noe alle true crime-podcastene vi har hørt de siste årene har lært oss, er det vel at «bevis» eller indisier i regelen er tolkninger? Det er uoverkommelig mye lettere å se det en ønsker å se, enn det motsatte. Vi vil ofte få våre mistanker bekreftet.


Allikevel er det andre ting som tyder på at Claudius er skyldig, og da først og fremst hans egen bekjennelse. Han røper sine kvaler til publikum, og vender seg til Gud i bønn for å vaske samvittigheten sin ren. Stående slik har Hamlet mulighet til å stikke ham ned og få sin hevn, men lar være - fordi han ikke unner ham himmelriket. Antagelig er Claudius skyldig i brodermord. Men Hamlet er på sin side også skyldig, hans trofasthet er heller ikke absolutt, og hans vilje til forsoning, særlig overfor Gjertrud, er nærmest ikke-eksisterende. Claudius har derimot et uttalt ønske om Hamlets ve og vel, og ønsker at nevøen skal følge ham i tronerekken. Kanskje er Hamlets problem, og menneskets problem, at vi sjeldent klarer å se oss selv og være helt oppriktige. Derfra er veien kort til å avskrive den andre og legitimere egne brister. Vi har alle sviktet noen, og samtidig vist oss som en klippe i stormen for noen andre.


- Celia


Illustrasjon: Titania, med tillatelse fra Vigdis Hjorth

57 visninger1 kommentar

©2020 by Shakespeareikarantene. Proudly created with Wix.com

This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now