Søk
  • Shakespeare i karantene

Fancy vin og tilkjempa tilgivelse



Det gav på alle mulige måter mening at vi skulle lese Vintereventyret (1611) akkurat denne påska, stykket er tross alt en slags gudommelig komedie om muligheten for tilgivelse. Det er også et stykke som gav mening å lese i den store stillheten som har senket seg over påskefjellene og Osloutkanten, der alle de små tingene får så stor plass. Som at Titiania, vår fabelaktige illustratør, har fått et mylder av frø til å sprette opp inne i stua på et par døgn, før de skal plantes ut og bli sterke og store, eller at Portia, som vi også bor sammen med, denne regntunge påskeaften erklærte at dette var kvelden for å sprette den dyreste vinen hun noensinne har kjøpt, en østerisk hvitvin hun hadde hatt stående til en spesiell anledning.


Senere den kvelden kom jeg til å tenke på frihet, og hvordan innskrenkingen av den virker på oss, i den forstand at vi må gjøre det beste ut av det vi har. Hva skal til for å bestemme at akkurat dette er en spesiell anledning?


Kanskje tenkte jeg litt ekstra på dette med frihet fordi jeg akkurat leste Jonathan Franzens roman fra 2010 som har nettopp det ordet, frihet, som tittel, og som innledes med et sitat fra Vintereventyret.


Sammen med Stormen er dette Shakespeares seneste skuespill, og har kanskje havnet litt i skyggen av sitt noe mer macho søsterspill fra samme år. Det er det ingen grunn til. Vintereventyret har noe av den unge, friske lidenskapen vi finner i Romeo og Julie, kombinert med den nesten teologiske tyngden vi forbinder med for eksempel Kong Lear. Komedien begynner med et trekantdrama som fram til slutten av akt 3, later til å ende i tragedie. Men fortsettelsen blir en utvikling der tiden får virke, slik at selv fatale feil avføder nye muligheter. Det er til og med snakk om noe som ligner en oppstandelse fra de døde.


Vintereventyret viser at tilgivelse er en valgmulighet. Sarah Beckwith, som har skrevet boka Shakespeare and the Grammar of Forgiveness, kaller det i en artikkel i Vårt Land for en «talehandling», en slags performativ opptreden som gjør det som sies virkelig. Det kan være en lang vei fra ugjerningen som har blitt begått, ulykken som har funnet sted, til at det er mulig både å be om, og å gi tilgivelse. Men ordene skaper virkeligheten. Det er som når Portia utnevner denne påskeaftenen til en spesiell anledning og popper en fancy Gut Oggau. Selv om vi savner familiene våre og det regner, blir det en spesiell anledning. Det er derfor kirka har liturgi, også: vi sier «dette er Jesu blod» og nattverdsvinen «blir» Jesu blod. Ja, både påska og Vintereventyret har det felles at de er fulle av talehandlinger.


Hvis vi sammenligner Vintereventyret og Stormen, er det slående forskjeller i formen. Mens Stormen foregår mer eller mindre in real time, på en øy, foregår Vintereventyret på to forskjellige steder, til to ulike tider. Ja, 1. scene i 4. akt åpner med at Tiden selv står på scenen og erklærer 15 år passert (enda et eksempel på at ordene, kunsten, eller teateret, skaper ny virkelighet). På sett og vis gjør dette med tiden det enklere å tro på at tilgivelsen i Vintereventyret er genuin: Det har blitt gjort bot, og en ny generasjon har vokst opp. I Stormen er kanskje tilgivelsen mer tvungen, mer kalkulert, og dermed i enda større grad en viljeshandling enn en uforbeholden lykkelig slutt, eller hva tror du Rosalind?


Når det er sagt kan ikke tilgivelsen gjenopprette alle tap, heller ikke i Vintereventyret. Tilgivelsen reparerer ikke alt som har blitt ødelagt, selv om den gir mulighet for en fortsettelse. Og kanskje er det derfor Jonathan Franzen har valgt nettopp dette som innledning til sin roman Frihet, et sukk som kommer helt på slutten av skuespillet, fra den trofaste Paulina som har sikret alle de andres lykke, men selv lidd et stort tap:


«Gå sammen, dere som vant så meget, og gi alle del i triumfene! Jeg, gamle turteldue, vil flagre til en vissen gren, for der å sørge meg til døde for min make, som ingen finner mer.»


Å unne noen andre lykken, selv når man ikke får eie den selv, finnes det noen større frihet enn det?



Perdita tilhører i Vintereventyret den neste generasjonen og bringer løfte om at fortidens feiltrinn kan tilgis slik at livet kan gå videre. Bildet er malt av Frederick Sandys i1866 og hentet fra Wikipedia.

94 visninger

©2020 by Shakespeareikarantene. Proudly created with Wix.com

This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now