Søk
  • Shakespeare i karantene

Flamme-emojis og fete sneakers



Jeg, Portia, begynte å tekste med en ny fyr sent i april.

Flamme-emoji var hans første reaksjon på min story på Insta.

Et symbol på at noe er on fire, og jeg var on fire den dagen.

Solen skinte. 

Jeg var happy

Jeg skulle endelig møte noen venninner jeg ikke hadde sett på lenge.

Jeg kan se for meg at jeg smilte bredt ved å vite at jeg skulle se dem, men også fordi solen skinte, og jeg hadde brukt shimmer som sminke på mine kinn, og…

Ja, jeg var happy den dagen han flamme-reagerte på storyen min.

Der jeg var jeg kledd i mine hvite og sorte og prikkete Nike Air Max 95.

Jeg kan stolt si at mine sneakers labour love, for de har vært trofaste fra dag én. 

95’erne bærer meg fremdeles, mens han fyren… Vel, flamme-emojis utviklet seg til chatting frem og tilbake. Etter kort tid utviklet chattingen seg til chatting-chatting på telefon. Han og jeg hadde en telefonsamtale i én time første gangen. Tre kvarter andre gangen. En halvtime tredje gangen. Husker ikke de andre gangene, men dere skjønner bildet. Finurlige, smarte og morsomme ord ble vekslet mellom oss. Både på Insta, Messenger, iMessage og i telefonsamtaler. Han fikk meg til å le, og fikk meg til å stille spørsmål over om han egentlig forsto hva #blacklivesmatter handlet om. Jeg tvilte på om han var en mann jeg ville bruke minutter, timer, dager og energi på. For dere vet, å bli kjent med en ny person, det tar tid.  Og tid må investeres.  Og den investeringen kan være krevende.  Jeg, Portia, valgte etter litt om og men å investere i denne mannen.  På 17. mai ble en ny flamme-emoji sendt, enda en gang som en reaksjon på min outfit. En bra reaksjon på mitt fete 17. mai-antrekk, må jeg si. En dag jeg, men også hele Norge, er on fire. Mistenker dog at jeg var litt mer on fire en resten av den norske befolkningen, for flamme-emojien var ikke fra hvem som helst. Den var fra han.  Han som ikke var der jeg var, men som hadde vokst på meg, og som gjorde at jeg ville være sammen med ham, og tilbringe tid med ham, og snakke om alt og ingenting. Se hverandre i øynene – han i mine mørke brune, jeg i hans…  Jeg vet ikke fargene på øynene hans, men jeg ville finne ut av det. Han vokste på meg.  Han hadde gått fra å være til en «Næh, jeg vet ikke ass», til å bli en fyr jeg potensielt kunne tenke meg å investere minutter, timer, dager og energi på. Fra å gå fra flamme-emojis, og masse chatting, og et uforventet siste møte ved vannet, gikk det til at arbeidet, som jeg hadde lagt i denne relasjonen, ble bæsjet på.   Det hele ble en fadese.  En føkkings fadese. I retrospekt en latterlig situasjon. Totalt meningsløst arbeid for en fyr.  Slikt arbeid må alle som liker menn frabes.  Og jeg sier det like mye til meg selv som til dere andre som liker menn.  Derfor er fadese et svært beskrivende ord for en situasjon som min.  Der all arbeid ble til bæsj. Helt seriøst – minuttene, timene, dagene og energien man putter i å bli kjent med en person, det er krevende arbeid. Og når man putter mange timers arbeid på en relasjon som du håper, og tror, og ber om at kan bli noe mer enn chatting på Instagram, chatting på Messenger, chatting på iMessage, chatting på telefon, det er meningsløst arbeid, det. Jeg er som kvinnene i Shakespare-verket «Love’s Labour’s lost». Jeg stiller spørsmål. Jeg krever svar. Jeg leser situasjoner. Jeg oppfatter usaklighet. Jeg gidder ikke bullshit. Jeg er en kvinne for meg selv.

Ikke meningen å være pessimist, men love labour lost, folkens. 

Altså, love labour love noen ganger, men som regel, love labour lost

Vi burde bare forholde oss til fete sneakers.

– Portia

39 visninger

©2020 by Shakespeareikarantene. Proudly created with Wix.com

This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now