Søk
  • Shakespeare i karantene

Forelskelsen - spøk eller alvor, arbeid eller ferie?

Kjærlighet i koronaens tid kan være hardt arbeid, i alle fall hvis du er singel i Oslo. Da samfunnet stengte, kom ingen flørt eller opptakter til nærhet gratis eller tilfeldig. Flere av oss i bloggkollektivet fikk erfare hva som skjer når noe som ellers er forbundet med spontanitet og lek blir en oppgave. Shakespeare sier det i tittelen på en av hans litt mindre kjente komedier Love´s Labour´s Lost: kjærlighetens arbeid er forgjeves. For vår del ble ulike datingapper som Hinge og Happn testet ut, og sosialt distanserte møter med totalt fremmede vi potensielt kunne ha noe til felles med ble arrangert av bekjente.


Nå har vi tatt en pause fra det hele. Vi har reist til Sørlandet på ferie, og tatt med oss smultringer, solkrem og Shakespeare på stranda for å forstå mer av forholdet mellom lek og alvor, arbeid og avkobling i kjærlighetens runddans.


Love´s Labour´s Lost ble trolig skrevet på midten av 1590-tallet for å fornøye blant andre Dronning Elisabeth I. Vi møter de fire vennene Kong Ferdinand, Berowne, Longaville og Dumian som framstår som en mannlig versjon av firkløveren Carrie, Miranda, Samantha og Charlotte i Sex and the City: De er ambisiøse, lojale mot hverandre, men framfor alt fulle av språklig vidd. De har bestemt seg for å vie tre år til studier, og avstå fra kroppens behov for å vokse i ånden. Bare Berowne stiller spørsmål ved eden de er i ferd med å sverge. Ved å spøke med alvoret de er i ferd med å pålegge seg selv, får han fram en annen side av saken. Han illustrerer hvordan humor kan være et botemiddel mot fanatisme og et tegn på modenhet, slik den israelske forfatteren Amos Oz har formulert det: ”Jeg har til nå aldri truffet en fanatiker med humoristisk sans, eller kjent et menneske med humor som ble fantatiker (…)”. Berowne ler av kameratene så vel som seg selv, og spør: ”Hva er mer forgjeves/ enn studier hvis livet ikke leves?” Spørsmålet er på sett og vis tittelens antitese og dermed en nøkkel til stykket. Kanskje er det ikke kjærlighetens arbeid som er forgjeves, men studienes. Bøker og kunnskap settes stadig opp mot det levde livet og hjertets visshet. For når Prinsessen av Frankrike kommer på besøk med sitt følge på tre adelsdamer, tar det ikke lang tid før den ene etter den andre faller for cupidos piler. Og hva gjør forelskelsen med de boklærde mennene? Den får dem til å dikte, leke med språket, skrive sonetter. Den gjør dem til narrer – men som så ofte hos Shakespeare er det gjennom narren, leken, teateret og spillet at sannheten kommer til uttrykk.


Hendelsesforløpet er fullt av forviklinger: brev som blir levert feil, forsøk på å være lur som ender med at en selv blir lurt. Til slutt erklærer i alle fall de fire mennene sin kjærlighet til de fire kvinnene. Det er allikevel ikke over med det. Kvinnene stiller som krav at mennene venter på dem et år. Kanskje er det deres hang til fanatisme de vil prøve, fordi hengivelsen til spontanitet og forelskelse kan være like ensidig og lite levedyktig som løfter om kyskhet. ”Vi gjør klokt i å gjøre narr av dem,” sier prinsessen, og fortsetter litt senere: ”Verst går det når en klok mann blir besnæret av dårskap. For den dårskap som blir næret av kunnskap, leser i sin visdoms bok, og dermed tror den tosken han er klok.” Moralen synes å være at en, når det kommer til kjærlighet, er tjent med en klype pragmatisme. At alvoret trenger spøken som spøken trenger alvoret og at selv ikke kjærligheten er så opphøyet og hellig at den ikke tåler begge deler. Språket er kanskje den beste mediatoren mellom de to, og derfor avslutter vi med en dialog mellom Dumian og Berowne:


Berowne:

Hva gås og gasse vet, kan ikke læres.

Dumain:

Forklar.

Berowne:

De parrer seg når det blir vår.

Dumain:

Resonnementet faller.

Berowne:

Rimet står.


--Celia



29 visninger

©2020 by Shakespeareikarantene. Proudly created with Wix.com

This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now