Søk
  • Shakespeare i karantene

Grab ‘em by the pussy; hore og hanrei: Hva skjer i Troja?! (og finnes håp?)



Friedrich Nietzsche, alltid rask til å oppdage sannheter hos de greske gudene, skrev i et fragmentet fra 1875 at gresk filosofi før Sokrates «is the philosophy of nothing but statesmen. How miserably things stand with our statesmen!».[1] Og hvor dårlig står det ikke til med våre egne statsmenn? Verden går av hengslene. Moria som brenner uten at statsledere handler; debatten mellom Biden og Trump («Folks, do you have any idea what this clown's doing?»); Geir Lippestads Sentrum; pandemien som ikke tar slutt. De siste ukene har fått oss til å lure: Er dagens politiske situasjon en mindre spektakulær, men like forvirrende og gjennområtten versjon av Den trojanske krigen?


Det er Den trojanske krigen som er konteksten for den sjangerforvirrede Troilus og Kressida fra 1609 (er det en tragedie? komedie? et historiespill? en mørk komedie? et problemspill?). Det er ikke bare sjangeren vi blir forvirret av når vi leser Troilus og Kressida: Rollelisten er lang, Shakespeare opererer både med karakterer på den greske siden i krigen, og karakterer fra den trojanske siden, samt de som bytter fra den ene til den andre. Før stykket begynner har Kressidas synske far, Kalkas, gått fra trojanerne til grekerne, noe som fører til at Kressida senere i stykket blir tvunget fra Troja, over til grekerne, som del av en byttehandel for å få tilbake en trojansk hærfører.


Og om ikke all krigingen og byttingen skulle være forvirrende nok, har grekerne og trojanerne fester sammen når de ikke er i kamp. Det er gjennom disse festene at Troilus oppdager at Kressida bedrar ham med en av de greske soldatene. Troilus og Kressida har to hovedfortellinger: trekantdramaet mellom Troilus, prins av Troja og Kressida, datter av den synske Kalkas, samt Pandaros – en besluttsom hallik og Kressidas onkel. Den andre fortellingen er Den trojanske krigens utvikling, som når et dramatisk høydepunkt i det Akilles dreper Hektor, prins av Troja.


I Troilus og Kressida styrer guder, halvguder, forbannelser og profetier menneskenes skjebner og krigens utfall. Ikke i noe annet stykke lar Shakespeare alle karakterene være i så konstant kontakt med sine skjebner og med gudeverden som styrer dem. Til tross for at stykket tar for seg en av historiens mest myteomspunne kriger ble det aldri satt opp på The Globe. Shakespeare-forskere har spekulert i grunner. Den mest populære synes å være at Shakespeare skal ha blitt advart av noen høyt oppe i Elizabeths hoff om at portretteringen av Akilles som egenrådig og opprørsk helt, ville opprørt dronningen som bare noen år tidligere hadde latt jarlen av Essex halshugge (tre hugg måtte til for å skille hodet fra kroppen hans). Jarlen hadde vært svært populær da han ble henrettet.


Shakespeare lar ikke bare Akilles, men alle de greske heltene bli avkledd, og dermed avslørt, som æresløse, krigshissende skjørtejegere. Når Kressida endelig kommer over til grekernes side, og selv får møte alle de store: Odyssevs, Agamemnon, Nestor, Akilles og Menelaos, tilnærmer alle sammen seg henne klamme ønsker om kyss. Kressida, som så mange andre av Shakespeares kvinner, deler ikke bare ut kyss, men nekter dem også, sammen med rappkjefta kommentarer. Når Kressida endelig forlater de greske heltene til fordel for sin far står Odyssevs og gjengen nærmest igjen som en 400-års for tidlig karikering av Donald Trumps «gram ’em by the pussy»:


Odyssevs: Fytte rakkern! Hos henne taler øye, kinn og munn, ja, foten med; vellysten titter frem i hvert ledd og hvert lem i hennes kropp. Å, disse munnrappene som gjerne hilser tilnærmelser velkommen før de kommer, og legger åpen sine tankers bok for hver vellystig leser! De er bare et villig offer for tilfeldigheten og lystenhetens døtre.


Når Shakespeare karikere de greske heltene på denne måten; som grunne og nokså flate i drømmer og motiver, avkler han samtidig politisk hykleri i stykkets store fortelling om Den trojanske krigen. Vi som lesere får også morsomme verktøy til å avkle hykleri i politikk i vår egen tid.


Samtidig er det skuffende at karakterene i Troilus og Kressida er flatere enn i mange andre av Shakespeares stykker. I Som dere vil leder Rosalinds rappe replikker til kjærlighet. I Hamlet gir humor språk til det eksistensielle i Hamlets utenforskap. Men Kressidas rappmunnethet leder ikke til annet enn sleske kommentarer. Dette er et problem når vi prøver å bli investert i kjærlighetsdramaet mellom Troilus og Kressida. For selv om Troilus påstår at han «syk av kjærlighet», og beskriver sin «urokkelige troskap» igjen og igjen, sitter vi igjen med en følelse av at ordene om kjærlighet er grunne, og at det er «begjæret [som] er grenseløst». Dermed blir ikke Kressidas utroskap sjokkerende eller vond å lese om (Troilus tar heller ikke sin død av det, som i Othello). Det er som om vi ikke kommer helt nær lengslene, eller intensjonene, de to (eller noen andre i Troja) avler. Menneskene i Troja er ubegripelige for oss – de forblir karikaturer.


Så langt synes politisk spill å være et nøkkelord både for handlingen i Troilus og Kressida, for Shakespeares egen kontekst i 1609, og for hvordan vi leser stykket i 2020. Et annet nøkkelord kan være håp, eller snarere mangelen på håp. Harold Bloom har kalt det bitterhet, men vi må først tilbake til Nietzsche.


I et fragment fra 1878 skriver Nietzsche om håp. Til tross for ordets ofte positive assosiasjoner har det i Nietzsches tekst fått en fryktelig klang: «[Zeus] bestowed hope upon man: it is, in truth, the greatest of evils for it lengthens the ordeal of man». Igjen er det de greske mytene Nietzsche bruker for å gi mening til håpets narre-natur. Pandora får en vakker boks fra Zevs. Hun åpner boksen i begeistring, og før hun vet ordet av det flyr alle ondskaper vi kjenner ut av boksen: sykdom, død, osv. Pandora smeller esken igjen, enten i frykt eller på Zevs befaling, men bare en eneste ondskap ligger igjen. Den vakre boksen forblir værende hos menneskene. Et smykke til å smile av. Det er dette smilet av den vakre, ondskapsfulle boksen Nietzsche ser som håpets natur: «Now man has this box of happiness perpetually in the house and congratulates himself upon the treasure inside of it; it is at his service: he grasps it whenever he is so disposed, for he knows not that the box which Pandora brought was a box of evils. Hence he looks upon the one evil still remaining as the greatest source of happiness—it is hope.—Zeus intended that man, notwithstanding the evils oppressing him, should continue to live and not rid himself of life, but keep on making himself miserable».[1]


Det går ikke bra for Troja. De skal alle krige i ti år, og mange skal dø. Det er ingen grunn til å håpe på seier, alt for mange er døde. Likevel fortsetter de trojanske prinsene og de greske heltene å hisse til kamp. Den eneste i stykket som beskriver situasjonen som den er, uten å tilsløre situasjonen med håpets språk, er Thersites. Han er Akilles tjener og soldat i den greske hæren. Thersites språkliggjør håpløsheten med bitre kommentarer: «Hele striden står om en hore og en hanrei» (90). Årsaken til Den trojanske krigen var som kjent at Paris, nok en trojansk prins, bortførte (eller forførte) greske Helena, kona til Menelaos, Agamemnons bror. Når Troilus og Kressida starter har syv år med krig gått. Tusenvis av soldater er allerede døde.


Thersites er en kjent figur fra Illiaden, der Odyssevs lar ham banke opp av en sint mobb fordi Thersites «stands up alone against princes».[1] Nietzsche har tolket Thersites som en som snakket sannhetsord som lignet Sokrates: «Socrates is the revenge of Thersites: wonderful Achilles killed the ugly plebeian Thersites (…) Socrates killed the authority of the wonderful myth in Greece».[2] Bloom så Thersites som for bitter til å representere en redning for menneskene i Troilus og Kressida, for der Thersites lykkes i å tale mot urett i krig, har han ingen interesse av å tale om håp for en kommende fred. Dermed har Thersites bare satirer å by på. Nietzsche så midlertidig ikke denne håpløse innstillingen først og fremst som bitter, men som en brutal sannhet – en sannhetspreken som Sokrates senere skulle følge opp, eller hevne.


Med Nietzsches tolkning som hjelp lurer vi på om våre egne politikere slår ned på Thersites-figurer i vår egen tid. Og maler statsledere i vår egen tid et falskt håp for oss? Troilus og Kressida gir oss ingen svar på om vi kan ha håp i en absurd og urolig verden. Men den kan gi morsomt selskap når vi for endte gang forsøker å forstå denne verden på nytt og på nytt.


- Rosalind


[1] Nietzsche, Human, All too Human, 1878. Hentet fra The Project Gutenberg ebook: https://www.gutenberg.org/files/38145/38145-h/38145-h.htm [2] Nietzsche, Philosophical Writings, Continuum: 1995.

[3] Illiaden, bok II [4] Nietzsche, Philosophical Writings


30 visninger1 kommentar

©2020 by Shakespeareikarantene. Proudly created with Wix.com

This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now