Hamlet som nihilistisk narr
Johannes Holmen Dahls regi av Hamlet nedtoner det metafysiske. Resultatet er en forestilling der Hamlet skapes som narr og hvor publikum blir med dypt ned inn i Hamlets psyke.
Det er premiere-stemning på Nationaltheatret når vi endelig kommer inn dørene, etter en lang ørkenvandring gjennom pandemien. Og hvilket stykke er et sterkere symbol på teaterets kraft enn Hamlet? Det er i Hamlet sitt univers vi befinner oss, i en forestilling som rendyrker prinsen av Danmarks psyke. Mens vi i Shakespeares scenetekst opprinnelig møter Hamlets venner både først og sist, er det Hamlet som både starter og slutter denne oppsetningen med sine replikker. Stykket åpner med at Hamlet sier til moren, dronning Gertrud at han forakter alt som “virker”. Med Johannes Holmen Dahls originale og sterke regi, har vi fått memegenerasjonens første Hamlet: En tenåring som er sint, ironisk og deprimert, men som gjennomskuer spillet rundt seg. Han er litt som Holden Caulfield i The Catcher in the Rye. Det at vi befinner oss i Hamlets virkelighet forsterkes av valget om å kutte Horatio (Hamlets venn) fra fortellingen og i stedet gi enkelte av replikkene til Ofelia.
Harold Bloom kaller Hamlet for tvileren, men i denne oppsetningen er ikke Hamlet i tvil om hvor tungsinnet kommer fra. Dette kommer aller sterkest til uttrykk i dialogen mellom Hamlet, Gyldenstjerne og Rosenkrantz. Dette er en scene vi tidligere har lest som at Hamlet betror seg til de to om et tungsinn han ikke finner roten til. Hvor kommer tungsinnet fra? I Shakespeare sin tekst er det ambivalent om det finnes i Hamlet allerede før kongens død (er det et tungsinn han har fått fra skjebnen?) eller om det ligger i Hamlets egen psyke. Men i denne oppsetningen blunker Hamlet til oss – her er ikke tvil! Kanskje er det dette Holmen Dahl først og fremst skaper med denne forestillingen: Den utforsker Hamlet som narren, ikke tvileren. Med det setter Holmen Dahl Hamlet i samtale med andre av Shakespeares tekster: Henrik IVs Falstaff, Jacques i Som dere vil, Thersites fra Troilus og Kressida. Narren er ikke bare sannhetssøkende, men ser verden med et klart blikk og formidler verden med klart stemme. I Herbert Nordrums tolkninng av Hamlets kommer det narreaktige til uttrykk som nihilistisk humor. Nordrums miming av Claudius mord på kongen glemmer vi aldri!
Scenografien er enkel: En vegg av papirark som vi etterhvert skjønner er manuset, originalteksten. For i denne forestillingen er teksten i sentrum. Når Ofelias far sier til henne at hun skal lese, fordi det vil gi hennes ensomhet “et skinn av andakt”, antydes det at troen på at ordene skaper mening, er et spill for galleriet. Alle karakterene tror i utgangspunktet på ordenes mening, men de kjemper med denne troen, og må til slutt gi opp håpet. Ord og tekst som noe ikke-materielt vises også fram i regien og scenografien, som med unntak av veggen av boksider er blottet for rekvisitter: Det er ikke Laertes sverd som dreper Hamlet, eller Claudius vinbeger som dreper Gertrude, men replikkene til de andre på scenen. Alle rekvisitter mimes, men ingen av dem er fysisk tilstede. Det er litt som med René Magrittes maleri, vi blir minnet om at det vi ser ikke er virkelig: “Dette er ikke en pipe”.
Musikken er fantastisk. De voldsomme trommeslagene vekker publikum, og drar oss inn i det dramatiske med en gang. Alle skuespillerne forholder seg til trommenes beat. Til og med Claudius, stykkets skurk, danser lettbeint til trommene. I Jan Gunnar Røise sin tolkning blir han en skikkelse vi kjenner igjen med det samme. Kostymet, faktene, væremåten - er det ikke greven fra Reisen til Julestjernen vi møter? “Det er ikke lett å leve, som en enkel, simpel greve!” Rollen blir dessverre noe platt. Og kanskje er det en svakhet med Holmen Dahls regi - den overlater mye ansvar til Hamlet. At de andre skuespillerne spiller i samme tempo som Hamlet, gjør at han får mye ansvar for å legge inn pauser, kontraster, dempe tempoet. Herbert Nordrum leverer likevel disse kontrastene strålende.
Selv om narren hos Shakespeare som regel er den som sier sannheten, er det ikke helt slik på Nationaltheateret denne høsten. For vår Hamlet er det i så fall et postmoderne sannhetsbegrep det er snakk om: Det finnes ikke én sannhet, det nærmeste vi kommer er avskyen for det som er ren løgn, det som “virker”. Horatio er i originalteksten Hamlets beste venn, og ved siden av Ofelia, stykkets mest tillitsvekkende, sanndrulige skikkelse. Han er også det viktigste sannhetsvitnet på Hamlets møte med spøkelset. At han er skrevet ut av denne oppsetningen, gjør i siste instans spøkelset overflødig: Om det er virkelig eller ikke, er noe forestillingen ikke setter spørsmål ved. Om det er et fantasifoster i Hamlets hodet og et tegn på hans galskap, eller en virkelig manifestasjon av alt som er råttent i Danmark, er ikke en problemstilling i en oppsetning der det metafysiske er kraftig nedtonet til fordel for det psykologiske. Fordi Hamlet mister sine sannhetsvitner på om spøkelset finnes eller ikke, blir spøkelset overflødig. Hva gjør det med Hamlet sine eksistensielle kvaler? Selv om vi har ulike meninger om dette, er vi enige om at det er et virkningsfullt grep. Det hadde imidlertid vært enda modigere grep å kutte spøkelset fullstendig. Ofelia overtar noen av Horatios replikker, og dermed er hun ikke bare et kjærlighetsobjekt, men også Hamlets venn. Maria Kristine Hildonens tolkning av Ofelia er mektig og sår. Også hun finner opp Ofelia på nytt, om enn med mindre rom for å utforske om Ofelia kunne vært en annen.
Akkurat som åpningen setter en retning for tolkningen av stykket (Hamlet avskyr det som ”virker”), får avslutningen også tilbakevirkende kraft for hvordan vi tolker det i ettertid. Forestillingens siste ord er de berømte linjene: “Resten er taushet”. Hamlet sier dette rett før han dør, etter at så og si alle de andre viktige karakterene enten er døde eller dødelig såret. Slik slutter sceneteksten i Holmen Dahls regi der hvor siste replikk faller. “Resten er taushet” blir en profeti, en slags negativ skapelse, som et “I begynnelsen var Ordet” snudd på vrangen. Hos Shakespeare finnes det imidlertid håp i at noen fortsetter å snakke etter at Hamlet har sagt sine siste ord. Det er hans venn, Horatio, som i originalteksten får avslutte det hele, og som bærer bud om en fortsettelse - resten er allikevel ikke taushet. Hamlets nihilisme er ikke det eneste sanne. Det er typisk for Shakespeare at de siste replikkene ikke nødvendigvis er de mest minneverdige, og vi forstår derfor godt regissørens valg. Men er ikke Horatio større enn replikken? Vi er ikke helt enige om hvor godt dette fungerer. Svakheten ligger blant annet i at det blir noe utydelig hva som egentlig skjer. Alle de døde står på scenen, men fraværet av rekvisitter, handling og Horatio, gjør at døden blir abstrakt. Samtidig lander denne avslutningen regi-valgene som har vært gjort gjennom hele forestillingen: En oppsetning som utforsker Hamlets sinn, Hamlet som narr, på en original og gjennomført måte.
- Celia og Rosalind
Foto: Øyvind Eide