Søk
  • Portia

Hva er kjærlighet Shakespeare? Baby don’t hurt me no more!

Uten å ville gjøre oss til latter, er det altså dette vi lurer på. What is love? hos Shakespeare. Sammen med Julie, Miranda, Hermione og Beatrice har vi lurt på dette spørsmålet lenge. I egne liv synes svarene altfor utydelige, så bedre å ty til en som tross alt skrev svar i form av sitater som fremdeles trykkes og selges på kopper, klistremerker og t-skjorter verden over. Men spørsmålet har kommet til oss gjennom andre erfaringer enn i Shakespeare-lesningen, selv om en titt på filmatiseringen av Stor ståhei for ingenting fra 1993, samt en tur tilbake til Romeo og Julie (ca. 1595) har virket inspirerende på oss. I førsteomgang er det Racines Fedra (1677) som har inspirert spørsmålet. Hva er kjærlighet?


Racine er interessant å lese ved siden av Shakespeare. Bare noen tiår etter Shakespeares død, publiserte Racine sine franske tragedier i Ludvig XIVs hoff. Hos begge dramatikerne står mennesket i en dragkamp mellom kosmiske krefter og egen evne til å handle. Racine vokste opp foreldreløs blant jansenister i klosteret Port-Royal nær Versailles. Jansenismen var mangesidig i sin teologiske lære, men i Racine resepsjonen har predestinasjon – idéen om at noen mennesker på forhånd er valgt ut til frelse – blitt trukket frem som særlig innflytelsesrik i Racines tankeverden. Halldis Moren Vesaas forsto skjebnen til Racines tragiske heltinner (og helter) som nært beslektet med predestinasjon. De greske gudenes hevn – som så ofte har en finger med i spillet når skjebnen er riktig fæl – leses som Racines egne fortvilte situasjon der han sto, nervøs og angrende, etter å ha brutt med jansenismen tidlig i tjueårene. «Fedra ber (…) sraffa for eit brot ho sjølv ikkje har gjort. Det er fedranes misgjerningar som hemner seg» (Halldis Moren Vesaas, Fedra, 1960).


Fedra er både forbannet og forelsket – og forbannet til å elske feil person: stesønnen Hippolytos. I Racines versjon har Fedra gjort alt i sin makt for å ta livet av den intense forelskelsen. Vi får vite at hun, i alle årene hun har vært gift med Tesevs, har spilt hatefull og slem mot stesønnen Hippolytus. Hun har overbevist Tesevs til å sende sønnen ut i krig, slik at han ikke skal oppholde seg i Athen, der Fedra da må være i hans nærhet. Den forbudte kjærligheten Fedra opplever presenteres for leserne, eller publikum, som et psykologisk drama. Det er hennes kvaler og hennes kamp mot følelsene som driver handlingen. Men selv om kampen hun fører i tiden og rommet som rammer inn stykkets handling, er psykologisk og personlig for Fedra selv, har den tragiske kjærligheten en kosmisk foranledning. Kjærligheten Fedra opplever som personlig, er samtidig en forbannelse over hele solguden Helios slekt.


Mytene vil ha det til at Helios tok kjærlighetsgudinnen Afrodite på fersk gjerning i het omfavnelse med krigsguden Ares. Helios sladret til Afrodites mann, som smidde et nett til å fange de to med. I selve akten ble Afrodite og Ares deretter vist frem for alle gudene til latter og ydmykelse. Afrodites raseri var et løfte om hevn over Helios og hele slekta hans, i mange generasjoner frem i tid.


Fedra er altså Helios barnebarn, og hennes fortapelse i Hippolytos blir hennes bane. I siste scene tar hun sitt eget liv etter at Hippolytos er blitt drept av et sjømonster. Samtidig som Fedras skjebne er hennes egne personlige tragedie, står hun i skjebnefellesskap med resten av slekta. Kjærligheten Fedra opplever er på en måte tredje ledd i Afrodites hevn. Og siden Fedra ikke kan velge sin egen skjebne, eller velge den hun vil elske, kan hun ikke annet enn å slåss. Men som Halldis Moren Vesaas påpeker: «Det nyttar ingen ting kva mennesket vil eller gjer, Lagnaden rår» (Vesaas, 1960).


Racine presenterer altså en kjærlighet som man og kvin er født inn i. Kjærligheten som menneskene hos Racine opplever er på en måte ikke helt deres egen, men en del av en større kosmologisk kamp. Og det er dette som er Shakespeares que. For når vi først snakker om kosmologisk kamp, er det tross alt til ham at vi knytter begrepet star-crossed lovers – og det mest berømte eksempelet på et sånt kjærlighetspar: Romeo og Julie.


Hva er kjærlighet hos Shakespeare? Det var dette vi i utgangspunktet ville tenke og skrive skamløst om. For hvis ikke Shakespeare kan vise oss – hjerteknuste og fortvilte som vi er – hvem skal ellers gjøre det? I Romeo og Julie er fedrenes vrede toneangivende fra start: «Av disse slekters skjebnesvangre skjød får et par elskende sin levefrist, som stjernene forkorter. Ved sin død begraver de to sine fedres tvist» (Romeo og Julie, prolog). Men allerede her aner vi at Shakespeares mennesker har mer handlekraft å slå i bordet med enn hos Racine: Fedrene kan komme til å endre mening, hvor enn tragisk grunnen til at de gjør det måtte være.


Den trofaste bloggleser vil kanskje huske innlegget «Kjærlighetens mange masker» som vi publiserte på bloggen i april i fjor. Der foreslo vi at Romeo og Julies kjærlighet har en foranledning som gjerne blitt glemt i samtalene om stykket. Før Romeo elsket Julie inntil døden hadde han båret samme fortvilte kjærlighet til Rosalind som ikke ville ha ham. Hendelsen gir anledning til å lese kjærligheten i tragedien som skapt og spilt av de to elskende. Men den gir også rom for å lese kjærlighet hos Shakespeare som skapt av personligheter. Det er ikke på tross av Romeos impulsive forelskelse(r) at de to elsker hverandre til døden – det er på grunn av den. Hos Shakespeare er ikke kjærligheten dydig eller tålmodig – og kanskje ikke en gang evig. Den skapes av personlighetene som sier seg villig til å elske. Hva enn slags kjærlighet det resulterer i.


Paradoksalt nok har gjerne styrken i Shakespeares tragedier vært målt i hvor dydig kvinnene som elsker er. Dette er kanskje tydeligst i Othello resepsjonen, der tragedien har stått og falt på om Desdemona virkelig er den dydigste og sanneste blant kvinner. Men også Heros skjebne i Stor ståhei for ingenting, og Hermiones skjebne i Vintereventyret (se blogginnlegget «Tie eller tale i urolige tider?») har blitt veid med idealer om dyd. Var virkelig Hermione så tro i sin kjærlighet til Leontes som hun ga inntrykk av? Bare når svaret er ja, er tragedien fullkommen.


Shakespeare selv lar alltid noen – ofte tjenestepiken eller narren – gjennomskue hykleriet (og det umulige?) i disse kjærlighetsidealene. Harold Bloom har i sitt store oversiktsverk, Shakespeare: The Invention of the Human, hevdet at Shakespeare finner opp personlighet når han utforsker menneskenes skjebner. Dette er ganske fantastisk! Det får betydning for hva kjærlighet er hos Shakespeare. Kjærligheten avhengig av de elskendes personlighet: Omskiftende, impulsiv, hevngjerrig, trist, tilgivende.


Å lese Racine og Shakespeare ved siden av hverandre er som å lese dem hver for seg, opp ned. Hos Racine får vi følelsen av at utgangspunktet er at menneskenes skjebner er resultater av kosmologiske kamper – at kjærligheten er noe som kommer utenfra og inn. Bare i små glimt kommer vi i tvil om det kanskje egentlig ikke er helt sant – hva hvis Fedras forelskelse ikke skyldes annet enn hennes egne personlige preferanser i menn? Hos Shakespeare møter vi mennesker som er handlekraftige og med helt egne motiver for det de pønsker på, det være seg hevn, manipulasjon, krig, mord, tilgivelse, forsoning eller et ligg. Likevel er vi hele tiden litt i tvil. kan det hende at Romeo og Julie bare ble født under en ondskapsfull stjerne?


- Rosalind



Romeo og Julie i en av de mest menneskelige omfavnelsene som er framstilt av dem. Ford Madox Brown, malt i 1869 eller 1870

Illustrasjon: Titiana, vår fabelaktige illustratør

28 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle