Søk
  • Portia

Hvilke teater-ritualer kan hjelpe oss å helbredes som fellesskap?

En Shakespeareforsker om ritualer, pandemi og teater


Daniel Pollack-Pelzner er professor i engelsk ved Linfield University. Blant annet forsker han på Shakespeare og kjønn. I forbindelse med en reportasje i siste utgave av Norsk Shakespearetidsskrift, ble Daniel intervjuet om scenekunstens vilkår i koronaens tid. Denne teksten er basert på et av svarene som ikke fikk plass der, men som har engasjert oss i ettertid. Her er ritualer, religiøse og teatralske. Her er Shakespeare og byllepest, og ikke minst: transformasjon på scenen.


I en av tekstene du har skrevet, spør du hva slags stykker vi vil kunne oppleve når teatrene åpner igjen. Har du noen ideer om hvordan de stykkene vil bli?


Jeg var litt misfornøyd med tittelen The Atlantic valgte for den teksten du sikter til (tittelen var «Shakespeare Wrote His Best Plays During a Plague») – en pandemi er ikke bra for teateret. Dette er noe vi må være helt tydelige på! Dette er forresten noe jeg tror tror mange av oss har forstått allerede: At selv om du ikke er smittet selv, så er det å være stuck hjemme i rollen som forelder eller økonomisk forsørger, ikke en god oppskrift for å skrive. Pandemien slår også ut ulikt, og konsekvensenes alvorlighetsgrad er avhengig av kjønn og minoritetstilhørighet. Det er kanskje bare de aller mest privilegerte menneskene som kan se pandemien vi opplever som en mulighet til å gjennomføre skriveprosjekter.


Og Shakespeare var kun I stand til å skrive fordi han ikke ble syk, og fordi kongen støttet truppen hans økonomisk da de ikke fikk penger fra billettinntekter. Truppen hans framførte dessuten stykkene for det kongelige hoffet, altså på scener som ikke var kontrollert av det puritanske bystyret i London. Denne ordningen gjorde at Shakespeares stykker fortsatte å bli framført på tross av byllepest-pandemien. Shakespeare var dessuten en veldig heldig overlevende, og truppen hans kunne profitere på at ung-guttenes teatertrupper ble oppløst.[1] Byllepest var det motsatte av covid – den var verre for unge mennesker.


Kort oppsummert: Jeg foreslår ikke at pandemier kan være bra for folk som skriver teater. Men i denne teksten for The Atlantic, avslutter jeg med en referanse til Quiara Alegría Hudes sitt fantastiske stykke – Water by the Spoonful. Grunnen til at jeg gjør det, er at dette stykket avslutter med menneskelig kontakt, og med mennesker fra ulike yrker og fellesskap. Avslutningsscenen viser en hvit bankmann som gir et bad til en latinamerikansk dame, som er ansvarlig for et chatterom for rusavhengige.


Scenen er den vakreste avslutningen jeg noen gang har sett i en oppsetning: En mann som bader en kvinne. Scenen er ikke erotisk eller voldelig, og det er heller ikke snakk om noen tradisjonell slutt. Hudes sin avslutning er altså annerledes fra hva vi kan forvente å se som avslutning på et Shakespeare-stykke: Ekteskap hvor sex vil følge etter ekteskapsløftene, eller død og vold i kjølvannet av et nytt regime. I Water by the Spoonful ser vi i stedet et performance-ritual som virker helbredende.


Og så tenker jeg på hva slags ritualer som kan finne plass i teaterrommet. Jeg tror film og digitale plattformer kan skape nydelige ritualer. For eksempel tenker jeg på hvordan vi har adaptert ritualer for å få dem til å virke over Zoom. Bestemoren min døde før nedstengningen av New York, og jeg fikk oppgaven å arrangere begravelsen. Zoom gjorde det mulig for venner og slektninger over hele landet å komme sammen og dele historier på måter vi ikke kunne ha gjort hvis alle måtte ha reist til New York. Bestemoren min var danser, og hun ville at det skulle være dans i begravelsen hennes. Vi spilte musikk som hun hadde vært glad i, og så ba vi folk om å bevege seg der de var. Men vi kunne jo ikke danse sammen.


Jeg tenker også på det å feire høytider. Min jødiske familie ville feire Pesach (jødisk påske) sammen på Zoom. Og til Thanksgiving bakte barna mine pai som vi sendte til slektninger i posten da vi jo ikke kunne være sammen. Disse eksemplene er måter å tenke om hvordan teateret assosieres til andre typer ritualer som binder oss sammen som et fellesskap, og som hjelper oss å markere overganger: Overganger mellom årstider, mellom liv og død, mellom barndom og voksen alder.


Det er mange forskere som har studert hvordan teateret i Shakespeares tid tok plassen som katolske ritualer hadde spilt i det før-reformerte England. Det protestantiske regimet gjorde utøvelsen av katolske ritualer ulovlig. De tradisjonelle, religiøse dramaene (moralstykkene og mysteriespillene) ble erstattet av profesjonelle, sekulære teatre.


Men appetitten for ritualer er der fremdeles – hvordan blir disse ritualene fremført? Noen forskere har gått enda lengre, og spør: Hvordan blir transsubstansiasjon (den katolske læren om at Kristi kropp blir til brød og at Kristi blod blir til vin) fremført på scenen? Et mulig eksempel på transsubstansiasjon kan være scenen i En midtsommernatts drøm, der Skyttel forvandles til et esel (Skyttel er mer kjent som «Bottom», eller «Bonnie Bøtta» som Øyvind Berg har oversatt karakteren som). Noen forskere har foreslått at skuespilleren som spilte Skyttel i Shakespeares tid, kan ha hatt på seg den samme eselmasken som ble brukt i de gamle religiøse dramaene – i krybbespillet med Jesu fødsel. Det er nesten som du kan se oversettelsen fra religiøse ritualer til teatralske ritualer. Og det er dette jeg ville elsket å finne ut av: Hva slags performance-ritualer kan vi skape, som kan hjelpe oss å helbrede som fellesskap?


Hvem er du i Shakespeare?


Noen dager skulle jeg ønske at jeg hadde Beatrice sine kvikke svar; andre dager føler jeg at jeg kan bli feiltolket som en hevngjerrig Shylock; noen dager strever jeg etter å likne Paulina – få en hersker til å innse sannheten. Den første rollen jeg spilte noen gang var den uforbederlige Skyttel, og jeg kan forestille meg at barna mine kanskje ville sagt at jeg aldri har stoppet å spille ham.


- Rosalind

[1] Ung-guttetrupper, eller «boy acting companies», var en vanlig måte å organisere teatertrupper på, i England, i Shakespeares tid. Disse besto av unge gutter som spilte både kvinner og menn, unge og gamle. Truppene var organiserte og ledet av eldre mestre.


Illustrasjon: Titania

34 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle