Søk
  • Portia

Kjærlighet i koronaens tid: Tilgivelsens endelighet


Det startet i desember, men dabbet ut på nyåret da Avsenderen ikke anerkjente meg og gav meg sin tilgivelse da jeg sa unnskyld. På årets skuddag begynte det igjen å krible noe i magen, da jeg møter på han helt tilfeldig. Avsenderen, overraskende og ut av det blå, sier ‘unnskyld’ til min ubesvarte unnskyldning. Der og da anerkjente han meg.

«The quality of mercy is not strained.

It droppeth as the gentle rain from heaven

Upon the place beneath. It is twice blest:

It blesseth him that gives and him that takes.»

Jeg tok imot Avsenderen sin unnskylding for første gang, og velger å tro at han tok imot min tilgivelse.

//

Kort tid etter vårt første møte endret samfunnet seg over natten, og befolkningen ble anbefalt sosial distansering, hjemmekontor og karantene. Norge var i shutdown, og landet lyttet til våre politikere. 

Brått hadde det gått tjue dager siden jeg, Portia, så Avsenderen sist. I perioden med distanse fra omverdenen, ble min nysgjerrighet for ham sterkere. Å vente på et hvilket som helst tegn fra ham gjorde meg rastløs. I min utålmodighet sendte jeg et tegn på Messenger. Avsenderen, han jeg tilgav på skuddagen, sa ja til å gå tur med en meters avstand. Et etterlengtet møte var på vei til å skje.

I forkant av den timelange gåturen, bekjente vi begge en glede over et «endelig». 

Han viste meg Mot i brøstet-huset langs veien, og det brakte frem nostalgi av barndomsminner. Minner fra en tid der det å skape en tilknytning til et nytt menneske var enklere. Motløshet eksisterte ikke, kun uskyld. 

Det var enkelt, kvelden med Avsenderen. Seks timer tilbrakte vi sammen. Et uformelt selskap akkompagnert av vin, matrester og dansk øl. Det hele bar preg av en ikke-pretansiøs enhet der vi bekjente sider ved oss selv til hverandre, hadde en oppklarende diskusjon angående ordet rivjern, og samtalte om Gud. 

Praten fortsatte til sent. Det var rart, men fint å kunne sjarmere Avsenderen på lang avstand. Vi var avslappet, avsenderen og meg. Jeg tenkte da, og jeg tenker nå, at det ikke kan ha vært kjedelig å tilbringe tid med meg. 

«Though justice be thy plea, consider this:

That in the course of justice none of us

Should see salvation.»

Klokken slo tolv. Avsenderen gikk hjem. 

//

Kontakten med Avsenderen ble avsluttet etter et par lange, og noe uforklarlige møter i hans hjem. De gangene hadde mitt indre manifestert en slags mangel på klarhet. Allikevel så jeg, Portia, frem til å møte denne mannen, som for et par måneder siden hadde tatt imot en tilgivelse. Min tilgivelse.

Avsenderen, som var en lytter av Steely Dan, var også en som nøt salmen «Jeg vil gi deg, o Herre, min lovsang». Obskure bandnavn i metall-sjangeren doom, og en interesse for ‘Hjertet av Afrika’, var også en del av ham. 

En rolig og omtenksom sjel var han. Tror jeg. Jeg har fremdeles en oppfatning av han som en interessant sjel. Jeg tror han syntes jeg også var det, men tviler. 

I etterkant av siste møte valgte jeg, i begeistring over Avsenderen å skrive følgende til ham: ‘jeglikerdeg’ og ‘jegvilblibedrekjentmeddeg’. Det gikk dager uten svar. Stillhet. Avsenderen, et fantom? Hvordan det kunne ha seg til forsto jeg ikke da. Ikke nå heller. 

På stillhetens sjette dag tikket det inn en forklaring på hans fravær. Avsenderen hadde tenkt på  ‘jeglikerdeg’ og ‘jegvilblibedrekjentmeddeg’-meldingen. 

Han var ærlig. Han var ikke klar. Han sa unnskyld, igjen.

Jeg, Portia, roste ham. Jeg ønsket ham vel. Jeg tok imot unnskyldningen, igjen.

«We do pray for mercy,

And that same prayer doth teach us all to render

The deeds of mercy.» 

Avsenderen forlot meg.

- Portia


Illustrasjon: Titania

(Sitatene er hentet fra Portias tale i Shakespeares The Merchant of Venice)

96 visninger1 kommentar

Siste innlegg

Se alle