Kjærlighetens mange masker – eller hvordan Romeo og Julies planer ble spolert av smittevernhensyn
Å lese Romeo og Julie på nytt skulle være den perfekte inngangen til Shakespeares innflytelse på amerikansk kultur. Dette skulle være et innlegg om hvordan konflikten mellom familien Capulet og familien Montague i Verona ble til en kamp mellom jøder og kristne på østkanten av New York. Derfra ble den flyttet til vestkanten, og tok form av fiendskap mellom den puertorikanske gjengen og hvitingene i West Side Story. På den måten skulle vi nærme oss Shakespearforsker James Shapiros siste utgivelse: Shakespeare in a Divided America, men det får bli senere. For et stort spørsmål presser seg så til de grader fram når vi leser Romeo og Julie på nytt, at det ikke er noen vei utenom: Hvor kommer den intense kjærligheten deres fra? Oppstår den spontant i dypet av dem selv i møte med den andre, eller blir den til når de går inn for å spille rollen som elskende?
Når det kommer til kjærlighet: Hvor mye av den er teater?
Handlingen er kjent for mange: Julie tilhører familien Capulet, mens Romeo tilhører familien Montague, og disse ligger i strid med hverandre. Romeo og Julie forelsker seg og gifter seg i all hemmelighet, men Romeo slumper til å drepe Julies fetter, noe han blir landsforvist for. Romeo flykter til en naboby, mens Julie blir lovet bort til en annen frier. For å slippe å gifte seg med denne, tar hun en gift som får det til å se ut som hun er død, mens hun i virkeligheten bare sover. Planen er at Romeo skal få beskjed om a Julies død er et spill for galleriet, og komme tilbake og møte henne slik at de kan begynne et nytt liv sammen. Men på grunn av en koronalignende situasjon, faller det hele i fisk: Pesten herjer i Italia, og budet som skulle gitt Romeo den viktige beskjeden blir stanset og holdt i isolasjon.
På grunn av smittevernhensyn får altså ikke Romeo beskjeden, og i sin følgende uvitenhet tror han som alle andre at Julie er død. Han oppsøker graven hennes, og diverse sammenstøt følger. Det ender med at Romeo drikker gift for å følge Julie inn i evigheten. Når Julie våkner fra søvnen, ser hun hva som har skjedd og dreper seg selv med kniv. Når familiene som har vært i strid med hverandre skjønner hva som har skjedd, hva deres hat har forårsaket, forsones de endelig.
Det som ofte utelates i dette handlingsreferatet, er at Romeo, før han møter Julie, er stupforelsket i en annen! Rosalind gir ham ikke et øyeblikks fred. Hun vil ikke ha ham, hun er bestemt på at hun vil gå i kloster, og Romeo er sikker på at han aldri vil bli lykkelig uten henne. Han er like mye i sine følelser vold når det kommer til Rosalind, som han senere er overfor Julie. Dette er det første som får oss til å stille spørsmål ved Romeos oppriktighet. Som en venn av Romeo sier til ham: «En gammel øyesykdom kan du døye med nye infeksjoner i ditt øye (Akt 1, scene 2).»
Hvor dypt stikker kjærligheten når den vingler fra den ene til den andre? Videre skal vi se at forkledning og spill er selve utgangspunktet for at Romeo og Julie i det hele tatt møter hverandre. Romeo og vennene kommer seg inn på fiendens fest, et maskeradeball, med skjulte ansikter. Forelskelsen mellom Julie og Romeo synes å være umiddelbar og absolutt. Vi kan velge å tenke at de ser hverandre for hvem de virkelig er bak maskene, og møtes på dypet til tross for at de lever i en skinn-verden. Kanskje er kjærligheten deres bare sannere fordi den gjennomtrenger det overflatiske spillet? Men vi kan også se dem som to unge mennesker som er fullstendig prisgitt leken og spillet, og legger alt de har av følelse, lengsel og begjær i å spille det - inntil døden.
Antagelig er det en feilaktig vei å gå å sette det autentiske opp mot det teatralske når det kommer til kjærlighet hos Shakespeare. For Shakespeare var kanskje teateret det mest autentiske av alt. I lesningen av Stormen, var vi inne på hvordan Shakespeare viste at tilgivelse kan trenge en iscenesettelse for å finne sted: Partene må samles og situasjonen må tillate det. På sett og vis er det slik med kjærligheten i Romeo og Julie også. At kjærligheten har en foranledning, betyr ikke at den ikke er autentisk. Dypest sett strekker denne erkjennelsen seg bakenfor hver minste ting vi gjør: Vi kan bare handle fordi det finnes handlingsrom, en anledning noen har etablert for oss om ikke vi har tatt regien selv.
