Søk
  • Shakespeare i karantene

Kjendis i det hinsidige. Eller: Å lese Antonius og Kleopatra i den mest farseaktige av alle tider



Jeg visste ikke hvorfor jeg ble trukket mot Antonius og Kleopatra, men antok vel at det handlet om det åpenbare: skandalen, kjendiseriet, det teatralske, det erotiske, maktspillet og overdådigheten. Under alt spetakkelet viser imidlertid Shakespeares tragedie, skrevet i 1606, å handle om noe mer subtilt, nært og kjent. Bakenfor staffasjen som hører til i sagnene om helter og guder, i eposene om imperiebygging, og mytene om altoppslukende begjær, har Shakespeare tegnet opp et kompleks som gjelder oss alle: Hver og en av oss bærer på fortellinger vi forventer å se virkeliggjort i egne liv. De former fantasiene våre og er førende for valgene våre. Det kan være antikke myter, folkelige eventyr, Disneyfilmer, eller de mer personlige historiene vi plukket opp over kjøkkenbordet som barn. Våre foreldres fortelling er kanskje den første kjærlighetshistorien vi modellerer vår egen over. Kjærligheten er heller ikke isolert, den veves inn i hele livet, i en fortelling som handler om å bli seg selv. Spørsmålet melder seg: Når det gjelder våre aspirasjoner mot kjærlighet, ære og lykke, er manuset allerede skrevet? Og hvis fortellingen allerede er gitt, vil den ikke blekne ved gjentagelse?

Storpolitisk forelskelse


Hos Shakespeare er fortellingen som særlig synes å være førende for Antonius’ bilde av seg selv og av Kleopatra, den om Dido og Aeneas. Det ulykkelige paret er kun nevnt én gang i Shakespeares stykke, men med stor effekt. Dido og Aeneas skjebne skildres i Vergils Æneiden (19 f.Kr), et verk som regnes som Romerriket og Italias nasjonalepos. Også Antonius og Kleopatra er en fortelling om Det romerske imperiet. På Shakespeares tid representerte Romerriket på mange måter kristenheten. En kjærlighetshistorie er altså ikke kun en kjærlighetshistorie, men en gjenskapelse og videreføring av myter.


Den historiske Marcus Antonius var en romersk hærfører, født i år 83 før Kristus. Da Julius Cæsar ble myrdet, inngikk etterhvert Antonius i en allianse med Octavius (den nye Cæsar), og politikeren Lepidus. Disse tre søkte sammen for å samle makt i det som ble kalt «Det andre triumvirat». Det er denne historiske sammenhengen Shakespeare henter oss inn til, og konflikten i stykket ligger i spenningen mellom «østen» og «vesten», Roma og Alexandria.


Antonius og Kleopatra er lidenskapelig forelsket i hverandre. Førstnevnte er imidlertid gift, og når hans kone dør, gifter han seg enda en gang med en kvinne som ikke er Kleopatra, men Cæsars søster. Samholdet i maktalliansen Det andre triumviratet har nemlig begynt å slå sprekker, og ekteskapet med Cæsars søster skal sikre det. Forholdet mellom Antonius og Kleopatra er altså mer komplisert enn det vi ser mellom for eksempel Romeo og Julie, på flere måter. Mens Romeo og Julie tilhører ulike familier i samme by, er kjærligheten mellom Antonius og Kleopatra politisk på en måte som har større rekkevidde. Deres kjærlighet (eller begjær) hindres ikke bare av politikk, men av store, bakenforliggende konflikter i ideologi, kultur og livsanskuelser.

Berømmelse og begjær


Emma Smith, professor i Shakespeare-studier ved University of Oxford, påpeker i sin briljante forelesningsrekke at vi ikke vet sikkert at Antonius og Kleopatra elsker hverandre, selv om vi vet at de vil ha hverandre. Hun viser til hvordan de begge er kjendiser i sin tid, og blant historiens første som sådan. De er berømte for å være berømte, og som vår tids Kanye West, Kim Kardashian, Donald Trump og Paris Hilton har vist oss, er kjendiseri og politikk nært forbundet. I Shakespeares stykke er kanskje særlig Kleopatra bevisst sin dobbeltrolle. Hun har reell makt og politisk forstand, antagelig større en Antonius. På sett og vis er hele Antonius og Kleopatra et «spill i spillet», fordi hovedpersonene er så oppmerksomme på at deres romantiske fortelling utspiller seg for øynene til et publikum. Når man opplever å ha tusenvis av blikk utenfra rettet mot ens mest intime relasjoner, må det nødvendigvis følge med en stor grad av selvbevissthet. Det både Antonius og Kleopatra frykter mest, er ikke døden, er ikke å skilles fra hverandre, men offentlig skam og vanære.


Antonius får på et tidspunkt beskjed om at Kleopatra har tatt sitt eget liv – noe hun på det tidspunktet ennå ikke har gjort. Reaksjonen hans, er uansett at han vil følge henne. Han roper på Eros – som er navnet på en faktisk person i stykket, men med det kaller han selvfølgelig også på den erotiske kjærligheten. Han ber den forene ham med Kleopatra i døden.

Eros! – I come, my queen – Eros! Stay for me.

Where souls do couch on flowers, we’ll hand in hand,

And with our sprightly port make the ghosts gaze:

Dido and her Aeneas shall want troops,

And all the haunt be ours. – Come, Eros, Eros!

(Akt 4, scene 14)

Når Antonius ser for seg gjenforeningen med Kleopatra i det hinsidige, fantaserer han om hvilken stjernestatus de to vil få. Det berømte paret Dido og Aeneas vil miste sine beundrere blant de døde, og all oppmerksomhet vil rettes mot dem, sier han. Med dette avslører Antonius to ting: For det første at hans tiltrekning til Kleopatra er preget av hvordan de blir sett og oppfattet av andre. For det andre at deres kjærlighet er modellert over en myte, en sterk fortelling som virker i dem – i alle fall i ham. Dido var fra Kartago, Aeneas var prins av Troja. Hun var, som Kleopatra, herskerinne i Afrika. Han skulle grunnlegge det som ble Romerriket, som Antonius ønsker å ekspandere. Når Aeneas forlot Kartago og Dido, tok hun sitt eget liv i kjærlighetssorg. Mønsteret er altså påfallende likt som det vi finner i historien om Antonius og Kleopatra, men ikke helt likt. For når noe gjentar seg, blir det aldri det samme.

Historiens gang


Karl Marx formulerte det slik: «Historien gjentar seg, første gang som tragedie, andre gang som farse.» Spørsmålet mange litteraturhistorikere har stilt seg, er om Shakespeares Antonius og Kleopatra er en tragedie, eller om det nettopp er en farse. En tragedie bærer i regelen navnet på den ene, tragiske helten – for eksempel Hamlet eller Macbeth, eller Kong Ødipus for å gå tilbake til antikken. Tragedien det her er snakk om, bærer to navn: Antonius og Kleopatra (Den trofaste bloggleser vil huske at det samme er tilfellet med Troilus og Kressida, et annet Shakespearestykke med groteske paralleller til vår tid).


Hvis vi følger Marx – som riktig nok ikke skrev dette som litteraturteori – innebærer gjentagelsen et potensiale først for tragedie, deretter for farse. I Romeo og Julie fører gjentagelsen av selvmord til tragedie, men vi kan argumentere for at gjentagelsen i Antonius og Kleopatra blir farseaktig. Det er flere fordoblinger i dette stykket, i tillegg til gjentagelsen av navn, gjentagelsen av selvmord, som skiller det fra Romeo og Julie. Der det siste paret på sett og vis deler skjebne, har Antonius og Kleopatra hver sin tragedie. Deres status og ære står på spill på ulike hold. Dessuten gjentar Antonius og Kleopatra fortellingen om Dido og Aeneas. Ved at kjærlighetshistorien eksplisitt sammenlignes med et så kjent, litterært forelegg, oppnår Shakespeare et element av farse.


Antonius og Kleopatra er ikke alene. Vi har alle våre kjærlighetsmyter som vi bevisst eller ubevisst lar påvirke oss. At disse er knyttet opp til ære og skam, er heller ikke uvanlig. Hva som blir ansett som ærefullt eller skamfullt innenfor en familie eller en kultur, er med å forme våre idealer og fantasier. Det går ikke så bra for Antonius og Kleopatra, men de oppnår den berømmelsen de har blitt fanget i å hige etter. Den følger dem inn i døden, og navnene deres vil for alltid klinge sammen. Myten om Dido og Aeneas dør heller ikke med Antonius og Kleopatra. Selv om den kanskje får et farseaktig preg, lever den videre.


Vi vet alle noe om dette: Ikke bare lever vi i den mest farseaktige av alle tider, vi er hinsides farsen, for historiens tragedier gjentar seg i den globale politikken på så tomme og hule vis at selv satiren nulles ut. Vi ser en slags fordobling, eller gjentagelse, av nazistiske og høyreeksteme bevegelser, og tendenser til kald krig. Samtidig er berømmelse i vår tid en kvalitet som tilsynelatende trumfer (eller Trumper) alle andre kvaliteter en offentlig person kan ha, som kompetanse, anstendighet, forsvarlighet og etterrettelighet. Men også i dypet av oss selv, vet vi noe om at historien gjentar seg. De fleste av oss opplever begjær og tiltrekninger som ikke nødvendigvis sammenfaller med det som hadde vært best for oss. Vi etterligner både private og kulturelle myter og fortellinger, og ikke sjeldent får det komiske, om ikke farseaktige utfall. Begjæret er mimetisk, som René Girard formulerte det, det kommer ikke fra et autentisk, upåvirkelig sted. Tvert imot: Vi vil ha det vi ser at andre har. Det gjelder ikke bare i kjærlighet, men også ære, status og ambisjoner. Kan bevissthet om hvilke fortellinger vi har internalisert, gi oss noen redskaper til å skrive om på vår personlige historie? Eller er disse fortellingene vi etterligner essensielle for hvem vi har blitt, for hva vi er i stand til å anse som attraktivt?


«Love is a cruel master. There are no lengths to which it does not force the human heart.»

Hilsen Vergil, år 19 f.Kr, på vegne av Dido.


– Celia

Illustrasjon: Titania

19 visninger0 kommentarer

©2020 by Shakespeareikarantene. Proudly created with Wix.com

This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now