Søk
  • Shakespeare i karantene

Påståelige unge kvinner som ikke vil holde kjeft

Oppdatert: juli 2



I 1833 ankom den unge britiske superstjernen, Fanny Kemble (bildet), Boston. Hun skulle turnere som skuespillerinne i USA i to år. Litteraturviter og Shakespeare-kjenner, James Shapiro, har i Shakespeare in a Divided America fulgt unge Fanny på reisen. Hun fortolket Shakespeares kvinner på scenen, og var vant med å mene og uttale seg om stykkenes moral og betydning allerede før hun reiste på turneen over Atlanteren.


I løpet av oppholdet falt Fanny ut med tidligere president John Quincy Adams under en middag der de to diskuterte Shakespeares store tragedier: «[J. Q. Adams] began a sentence by assuring me that he was a worshipper of Shakespeare, and ended it by saying that Othello was discusting, King Lear ludicrous, and Romeo and Juliet childish nonsense» (sitert i Shapiro, 31). Sitatet er hentet fra en bok Fanny senere publiserte, til stor offentlig ståhei, om turneen i USA. Shapiro viser at grunnen til at Adams syns Othello var «discusting» var Adams eget syn på ekteskap mellom svarte og hvite.


Othello (1604) er historien om den svarte araberen og generalen Othello som fører krig mot osmanerne i den Venezianske stats tjeneste. Ved historiens begynnelse gifter han seg med Desdemona, dattera til en senator i Venezia. De to må møtes i all hemmelighet, blant annet fordi Othello er araber. Desdemona rømmer fra sin fars hus for å være sammen med Othello. De to reiser til Kypros sammen med Othellos fenrik, Iago, og løytnant, Cassio. Iago lurer Othello til å tro at Desdemona er utro med Cassio. Gjennom stykkets fem akter følger vi Iago, som med giftige ord og triks forvandler den kjærlige, poetiske og kontrollerte Othello til å bli gal av sjalusi. Othellos forestillinger om Desdemonas utroskap fører til at han dreper henne i siste akt. Når han forstår at utroskapet var en desillusjon, en løgn som Iago hadde kokt sammen, dreper Othello seg selv.


I tidligere stykker som Titus Andronicus (1589-91) og Kjøpmannen fra Venedig (1596-98) spilte Shakespeare på datidens fordommer mot jøder og arabere i skurkene Aaron og Shylock. Når Othello vakte debatt i USA på Adams tid var det fordi Shakespeare hadde skrevet Othello på en måte som brøt med forventninger i 1800-tallets USA om hva slags karakter en svart araber kunne ha. Shakespeares Othello var høyreist, verdig og med et sterkt moralsk kompass. I USA spilte historien om Othello og Desdemona rett inn i den pågående debatten om ekteskap mellom svarte og hvite.


Det var ekteskapsdimensjonen som provoserte John Qunicy Adams. I 1835 publiserte han et essay med tittelen «The Character of Desdemona» der han ga henne skylden for sin egen skjebne: «She breaks a father’s heart, and covers his noble house with shame, to gratify ---- what? Pure love, like that of Juliet or Miranda? No! Unnatural passion» (sitert i Shapiro, 25). En sentral del av debatten om tragedien i Othello har gått ut på å bestemme Desdemonas plass i fortellingen. Hennes renhet har måtte blitt forstått som fullkommen for at tragedien skal være fullkommen: Bare i hennes evige, trofaste kjærlighet kan Othello bevares (dermed blir hun en tidlig Solveig), samtidig som Othellos mord dermed har blitt forstått som en desto større tragedie.


Shakespeare selv har midlertidig skrevet inn en karakter i fortellingen som bryter opp debatten om «The Character of Desdemona», og som er lite nevnt i litteraturen for øvrig: Emilia, Iagos kone og Desdemonas tjenestepike. I motsetning til Desdemona, kjenner ikke Emilia trangen til evig dyd, koste hva det koste vil. Hun er i stedet provosert over hykleriet i mennenes forventninger til deres koner: «At de svikter plikten, og ødsler skatten vår i fremmed fang, får gretne sjalusiutbrudd som tar vår frihet fra oss (…) La mennene forstå at konene har sanser slik som dem (…) Har ikke vi slik attrå? Og lyst til lek? Og svakhet, liksom menn?» (Fjerde akt, scene tre). Når Othello-resepsjonen har krevd Desdemonas dydighet for å fullende tragedien har den oversett Emilia (og Shakespeares) kritikk av hykleriet som ligger i dette kravet.


Det er Emilia som til slutt forstår og avslører Iagos skitne spill. Hun, som de andre, blir lurt av Iago til siste akt. Men når hun først har forstått sannheten om ektemannen klarer hun ikke å tie still: «Å, gode menn, la meg få snakke ut. Å lystre er min plikt men ikke nå». Selv ikke når Iago truer og irettesetter henne («Gudsdød, hold munn!») orker hun å være stille: «Nei, det vil ut, det vil, jeg tier ikke! Nå vil jeg snakke fritt som nordenvinden. La Gud, folk, djevler, alle rope ut at jeg må skjems, jeg snakker likevel» (Femte akt, scene to). Det er Emilia som må avkle sannheten. Hennes vilje til sannhet får henne drept. Iago stikker sverdet i henne for å få henne til å tie.


John Quincy Adams tok en tidlig kveld da han spiste middag med Fanny Kemble, i stor uenighet, i Boston i 1833. I dagboka skrev han at det ikke var noe ekstraordinært med den unge skuespillerinnen fra England. Shapiro spekulerer i hva Adams oppfatning av middagen og Fanny skyldtes: «It’s hard to tell whether his dismissiveness was due to overly high expectations or, as seems more likely, a failure to take a young woman seriously» (Shapiro, 31). Både Fanny og Emilia var usannsynlige i sine egne kontekster. De orket rett og slett ikke å holde kjeft. De måtte snakke fritt som nordenvinden.


-Rosalind



Théodore Chassériaus framstilling av Emilia som gjør Desdemona klar for natten (1849). Emilias stell varsler om det dramatiske som snart skal skje.



37 visninger1 kommentar

©2020 by Shakespeareikarantene. Proudly created with Wix.com

This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now