Søk
  • Shakespeare i karantene

QAnon, Shakespeare, og den iscenesatte Stormen

Shakespeares Stormen kan hjelpe oss å forstå to dypt menneskelige – om enn motstridende behov som kommer til uttrykk med konspirasjonsteorien QAnon.



I desember 2019 ble vi enige om å lese Shakespeares Stormen (1611) hver for oss. En kveld tidlig i januar over vinglass på Torggata torg, begynte en samtale som ikke har tatt slutt – særlig ikke da vi kom til å bli et kollektiv bare en måned senere. Enda en måned gikk, og Norge ble truffet av covid-19. Samtalen vi stadig kommer tilbake til, handler om Shakespeares antageligvis siste stykke. Vi har lest det som et verk der noen av Shakespeares store grunnspørsmål kommer tydelig til uttrykk, spørsmål som handler om fri vilje, skjebne, handlekraft og avmakt. Starten på året 2021 har ledet oss tilbake til der vi begynte.


Snart et år uti den norske pandemitilværelsen, har begrepet «stormen» fått ny betydning. Vi startet ikke året på noen bar, men i lockdown, klistret til skjermen der oppløpet til presidentovertagelsen i USA spilte seg ut. 6. januar stormet Trumptilhengere kongressen i Washington. Flere av menneskene som deltok, slutter seg til konspirasjonsteorien QAnon. Teorien går blant annet ut på at sentrale maktpersoner i USA hører til en Satandyrkende pedofiliring. Disse onde kreftene forventes å støte sammen med de gode, i et generaloppgjør QAnon-tilhengerne har navngitt «Stormen». Morgenbladet refererte for noen uker siden journalisten Izabella Kaminska som påpekte at Donald Trump er «frelseren i den overgripende fortellingen der alle venter på «stormen» – det store oppgjøret mellom de gode og onde kreftene – og oppvåkningen som følger.» Mange forventet at Stormen skulle inntreffe ved innsettelsen til president Joe Biden, men da denne gikk for seg i fred og fordragelighet, later det til å herske usikkerhet i QAnon om hvorvidt Stormen i det hele tatt blir noe av. Antageligvis kjenner noen tilhengere på desillusjon, mens andre finner forklaringer og spor som peker mot andre faktorer som skal utløse Stormen.

Med Shakespeares Stormen i tankene, kan vi ikke annet enn å undre oss om ikke selv de villeste teorier som dem QAnon framlegger, kan peke på to dypt menneskelige behov: For det første en lengsel etter at noe overgripende skal inntreffe som overgår individets famlende forsøk på å skape mening – kall det skjebnen. For det andre, et motstridende behov for nettopp å bemektige seg sitt eget liv og være selvstyrt. Disse behovene spilles opp mot hverandre, både i stormingen av den amerikanske kongressen, og i Shakespeares stykke.


Hos Shakespeare forårsaker stormen et skipsforlis, og et følge av herskere strander på en øy. Allerede i første scene kastes det om på maktforhold, når stormennene ombord brått må ta kommando fra båtfører og styrmann. «I er raadsherre. Kan I befale disse elementer at tie stille og stifte fred i dette øieblik, så skal vi aldrig ta i et rep mer. Bruk deres myndighet!» Dette sier Båtføreren til Italias herskere. Selvfølgelig kan rådsherrene ingenting gjøre, de er maktesløse overfor bølgene og vinden. Referansen til Lukasevangeliet er nærliggende. Her stiller Jesus stormen etter å ha sovet gjennom uværet uten frykt. Ved å alludere til den kjente, bibelske storm-scenen setter Shakespeare effektivt jordisk og guddommelig, symbolsk og direkte makt og myndighet i spill. Stormen er imidlertid ikke så vill og kaotisk som den ser ut som. Den er pønsket ut, iscenesatt og gjennomført med en hensikt, av trollmannen Prospero. Femten år tidligere ble han fratatt sin stilling som hertug av Milano, forrådt av sin egen bror som er blant de skipbrudne. Nå er scenen satt for at han kan få hevn. Det ender allikevel med at den voldelige sirkelen brytes av en nesten overrumplende tilgivelse. Men selv om den framstår plutselig, er heller ikke tilgivelsen noen naturkraft. Tvert imot har tilgivelsen en performativ karakter, også den er iscenesatt og spilt ut som en talehandling – villede ord om tilgivelse som bønn og gave, som forandrer og snur om på virkeligheten.


Selv om Prospero har lidd urett, har han nå en overlegen makt, og han bruker den på ingen måte bare til det gode. Tvert imot undertrykker han sine tjenere på groveste vis. Stykket slutter imidlertid med at han frigir dem, og henvender seg direkte til publikum. Han ber oss om tilgivelse, og om at vi i vår tur setter ham fri ved vår applaus. Shakespeare vil gjøre oss oppmerksomme på at mens det kan være en fristelse å tenke på vold som naturlig og uunngåelig, så har vold gjerne et element (om ikke mer) av iscenesettelse ved seg. Det samme er sant for tilgivelsen.


Vi vet ikke nok om den svært sammensatte gruppen som sympatiserer med QAnon til å si hva stormen de venter på er uttrykk for, men de allmennmenneskelige aspektene ved QAnon kan vi ved hjelp av Shakespeare si noe om. Det er aldri tilfeldig eller uten meningsskapende konsekvens, når mennesker bruker ord forbundet med naturkatastrofer om politiske eller sosiale forhold. Ord som «ras», «storm», «skjelv», «flom», «flodbølge», indikerer viljeløshet, og insinuerer at det kommende ikke lar seg avverge.

Shakespeare setter dette på hodet ved å gjøre stormen, en av de mest lunefulle av alle naturfenomenene som finnes, til rent teater: planlagt, kalkulert, utført med vilje og handling. Når QAnon venter på en storm, venter de mest sannsynlig på en anledning: Et øyeblikk der maktforhold er ustabile slik at deres interesser kan få overtaket. Bevisst eller ubevisst, aner de antageligvis at en slik anledning kan – eller må – skapes. Kanskje kan man få «drahjelp» av utenforliggende omstendigheter, som en pandemi, men de må gripe øyeblikket. Mye tyder på at flere av QAnon-sympatisørene hadde større forventninger til at noe uunngåelig ville slå inn 20. januar enn det de hadde grunn til. Kanskje hadde noen av dem også håpet at eks-president Donald Trump skulle fungere som en slags Prospero, og sørge for en prefekt regissert storm.


Det ligger håp i å vende tilbake til Stormen i dag, tidlig i 2021. Shakespeare ansvarliggjør oss, ved å overlate lite til tilfeldighetene og utruste sine karakterer med stor handlekraft og vilje. Samtidig anerkjenner han hvor gjennomgripende utenforliggende hendelser virker på oss. Uansett hva som forårsaket en storm, en pandemi, en sosial bevegelse, kan det snu maktforhold på hodet og gjøre verden ustabil. Ikke minst viser Stormen at volden kan være valgt og villet – og at det samme gjelder tilgivelsen. I et splittet USA og en polarisert verden, er det mulig å skape anledninger for forsoning. Tilgivelse må bes om og gis, fra mange hold. Vi kan ikke vente på at den treffer oss som en naturkraft, en bølge av ømhet for dem som har gjort oss vondt. Freden må også iscenesettes, legges til rette for, uttales, arbeides for og skapes til den har blitt virkelighet.


– Celia

33 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle