Søk
  • Portia

«Så sitrende inspirert at det merkes fire hundre år etterpå» Intervju med Øyvind Berg



Øyvind Berg har nettopp fått Triztan Vindtorns poesipris. I sin begrunnelse trekker juryen fram Bergs store litterære kunnskap, noe som antyder at litteraturen han har beskjeftiget seg med som oversetter også har hatt mye å si for egen skriving. Nå er han i startfasen med ny oversettelse av Kong Lear.


Gratulerer med pris! En av forfatterne du har gjendiktet er William Shakespeare. Kan du si noe om hvilken innflytelse han har på deg?


Akkurat det er litt vanskelig å vite. Jeg har jo oversatt ham med over tjue års mellomrom, og lest ham siden jeg ble oppslukt av litteratur i ungdommen. Mange scener, replikker og dikt er kanoniske, vi kan gå rundt og mimre på dem igjen og igjen, likevel tømmes de aldri for mening – tvert imot, de vokser ved hvert gjensyn. Det språklige tilfanget, variasjonsrikdommen, bildebruken, lettheten karakterene hans ytrer seg med, slik at det de sier ikke bare fyller den dramatiske funksjonen der og da og bringer handlingen videre, men tvert imot får dem til å stoppe opp og nyansere situasjonen, både følelsesmessig og intellektuelt – alt dette er jo måter å skape på som en bare blir litt storøyd nesegrus av. Samtidig er mange av karakterene faste holdepunkter i en ellers flytende tilværelse.


Hvordan opptrer Shakespeare i din egen diktning?


Shakespeare klinger med i mye jeg har skrevet, på mange forskjellige nivåer, og sannsynligvis best der det er bortimot skjult?


Har du en yndlingsfigur i Shakespeare-universet?


Jeg er glad i Bottom [fra En midtsommernattsdrøm red.mrk.], eller Bonnie Bøtta som jeg kalte ham – kanskje mest på grunn av hans hellige enfold. Men det er klart, jeg lar meg sjarmere av dem alle sammen, uten stans.


Du har oversatt tre av Shakespeares godt leste skuespill: Hamlet, En midtsommernattsdrøm og Som dere vil. Stykkene er veldig forskjellige, både i sjanger og kanskje i tone? Hva er de største forskjellene i å oversette komedier og tragedier?


Det er ingen forskjell. Jeg prøver etter beste evne å oversette det som skal sies, enten det er morsomt eller tragisk. Eller noe midt i mellom – melodramatisk, so what: Jeg prøver å formidle det uansett. Tonen skifter naturligvis, men like mye mellom karakterene som mellom de forskjellige stykkene. Å oversette de kanoniske monologene i Hamlet er som å oversette «Hele verden er en scene»-monologen i Som dere vil. Når det er sagt, så bør det vel også sies at jeg aldri hadde det så moro som med En midtsommernattsdrøm. Det stykket er så ellevilt, og jeg opplevde det som veldig fritt fram.


Hva oppdager du når du nå arbeider med Kong Lear?


Jeg er helt i begynnelsen av det arbeidet. De store oppdagelsene vi gjør som oversettere, er forresten på detaljplanet, ord for ord og setning for setning, og det er jo nettopp denne kontinuerlige sprudlinga på detaljplanet som gjør Shakespeare så utrolig oppegående. Noen hvileskjær tillot han seg, kanskje særlig i begynnelsen av stykkene, men så kommer det lange passasjer som er så sitrende inspirert at det merkes fire hundre etterpå. Det skaper jo mennesker som er dønn levende, og uferdige eller åpne for stadig nye tolkninger.


Er Lear et bilde på makt eller avmakt som er fruktbart for oss i dag?


Lear er et godt speil å stirre inn i. Et svartspeil. Makt og avmakt.


Hva kan Shakespeare ikke si på norsk? – altså: Er det noe vesentlig som må gå tapt i oversettelsen?


Det tror jeg ikke. Her får i så fall noen arrestere meg. Enkelte prosodiske valører vil naturligvis måtte vike for klar mening dann og vann, men så kan vi ta det igjen andre steder.


Hvorfor lese Shakespeare?


Nei – hvorfor bruke hodet i det hele tatt? Hva trenger vi kulturen for, om ikke for å skape felles bilder, symboler og karakterer som kan overbringes fra generasjon til generasjon og dermed gi sammenheng i tilværelsen? Hvis vi kjenner slikt behov, så er renessansemennesket Shakespeare helt sentral. Dessuten snakker han direkte til oss, det er nesten rart at han var en engelskmann som har vært død i over fire hundre år.


Hvem er du i Shakespeare?


Jeg er så klart den jeg til enhver tid oversetter. Når jeg ikke er på jobb er jeg meg sjøl. Bortsett fra det og pussig nok: Min magerespons var Ofelia.



Foto: Dina Abazovic


278 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle