Søk
  • Portia

Sannhet hos Shakespeare: Liv og vin heller enn død og ære!

«Skal mannsmotet da som no måtte finne seg i å få den rustne grima til den gamle narren Fader Lov i kjeften?»[1]


Hos Shakespeare snakker narren sant. Narren formulerer det som blir unevnelig for konger og prinser, jarler og jomfruer, erkebiskoper og krovertinner. Det er narrens utenforskap som nærer evnen til å se sant og tale sant. Fordi det er narren som er publikums sannhetsvitne, blir sannhet noe anna hos Shakespeare enn hos andre forfattere. Sannheten er performativ, den blir til i tull og tøys, den er omskiftelig, og den er ærlig heller enn ærefull. Det ærlige i narrens monologer kan for moderne lesere – som oss selv – virke nesten ahistorisk, avslørende og anakronistisk. I Henriv IV (1600) leser vi Sir John Falstaff som hoffets narr. Selv om han ikke har tittel som narr (i stedet har han tittelen «Sir» og senere «kaptein») opptrer Falstaff narreaktig i tale og kropp. Han utfører ingen av oppgavene han blir tildelt, han leder ikke hæren han er kaptein for, han stjeler fra prinsen, og bruker pengene på alkohol og damer, han spiller død heller enn å være død.


Likevel er det Falstaff som holder oss i hånda gjennom de dramatiske hendelsene i Henrik IV: krig, opprør og massedød. For mens Falstaffs kamerat, prinsen, gir æra til dem som dør for kongens makt, avslører (og forakter) Falstaff det som ligger i denne æra. Det er livet Falstaff jager etter: «Eg likar ikkje den glisande æra som sir Walter har fått. Nei, gi meg livet, om eg kan berge det, er det godt og vel».[2] Finnes det Falstaffer iblant oss i dag?


Vi har en venn som har levd i Norge uten oppholdstillatelse i tjue år. «Ein staseleg, staut mann… med eit lystig smil, eit frydefullt auge… som eg trur – er i femtiårsalderen, eller ved Maria, kanskje nærmar seg de seksti».[3] Vennen vår kommer aldri tomhendt når vi møtes. Og vi er alltid mange som møtes – både med og uten oppholdstillatelse. Alltid har vennen vår en forunderlig evne til å finne små gaver å ta med seg: kaker og leppestift, brød og chips, sjokolader og snop. Vi som kommer sammen nyter godt av gavene han har med. Flere av dem som møtes lar leppestiftene og kakene fungere som distraksjon fra sitt eget utenforskap. Det er umulig å leve i Norge uten papirer. Det er umulig å leve utenfor alt her, i dag. Men vennen vår – hva er det med ham? Noe er annerledes med måten han evner å lure frem frydefulle øyne og lystige smil. Er det en mann med intelligens og vidd som Sir John Falstaff vi har med å gjøre?


Vi kan møte Falstaff i rekken av skuespill vi kjenner som the Henriad (Richard II, Henrik IV og Henrik V), kongebøkene som tar publikum – og leseren – med inn i de dramatiske skildringene om overgangen fra engelsk middelalder til renessanse, fra føydalisme til nasjonalstat. Falstaff er kompisen og ledsageren til Henrik, prinsen av Wales og tronarving. Når vi først møter duoen, i første del av Henrik IV, konfronteres vi med prins Henriks ungdomsopprør mot sin egen skjebne som tronarving. Henrik raker rundt på engelske puber sammen med en gjeng kjeltringer som robber pilgrimmer og driver gjøn med kongetittelen. Falstaff er del av denne banden, som mot slutten av stykket blir viktige i kongens kamp mot opprør.


Falstaff er den usannsynlige helten i Shakespeares kongespill. Eller – helt – kommer an på øyet som ser, og vi er mange som retter blikket mot Falstaffs ord og kropp i de fem aktene som utgjøt første del av Henrik IV. Falstaff er en mann med mange ord for mat, fest, makt, hykleri. Og det er alle ordene, som han er full av (og som han leker med), som er verktøyet han bruker for å avsløre meningsløsheten når kongen og prinsen og opprørerne hisser til krig:


«Kva er ære da? Eit ord. Kva ligg i dette ordet «ære»? Kva er det, «ære»? Luft. Litt av eit sluttoppgjer. Kven har det? Han som døde på onsdag. Kjenner han æra? Nei. Høyrer han æra? Nei. Er æra kanskje kjenslelaus? Ja, for dei døde. Men vil ho ikkje leva blant dei levande? Nei. Kvifor? Misunninga held det ikkje ut. Derfor vil eg ikkje ha noko av det.»[4]


Falstaff holder monologen mot slutten av krigen, imellom kampene kongen og opprørerne driver frem. Monologen om ære er en av grunnene til at Harold Bloom tolker Falstaff, sammen med Hamlet, som nihilismens opphav i vestlig filosofi. Men der Hamlets avsløringer av Claudius brodermord leder ham inn i en eksistensiell angst som blir hans død, er Falstaffs avsløringer en inngang til å erkjenne livet utenfor maktas krav. Og hos Falstaff er livet brød og vin, kyllinglår og fest.


I resepsjonen av Henrk IV, hender det at denne erkjennelsen av livet knyttes til frihet. Bloom kaller Falstaff en representant «of imaginative freedom, of a liberty set against time, death, and the state».[5] Anthony Burgess skrev at «[t]he Falstaffian spirit is a great sustainer of civilization. It disappears when the state is too powerful and when people worry too much about their souls».[6] Og det er her Falstaff møter vår venn uten opphold: Begge representerer de livet på grensen, utenfor. Vår venn har dessuten ord og vidd som avslører situasjonen han selv og de andre, papirløse, befinner seg i. En skarpere penn en min ville kanskje kunne yte ham rettferdighet i prosa eller vers, men for nå holder det å nevne at vår venn og de papirløse deler et underlig skjebnefellesskap med «the Falstaffian spirit»: begge forsvinner de når staten er for mektig.


Det må likevel skrives, med høy røst, at det er helt andre ting som bidrar til vår venns utenforskap enn den Falstaff opplever. Det er ikke kropp, plyndring og løgn som skaper utenforskapet – i stedet er det er stengte grenser, og en stat som de siste tiårene på dramatisk vis har gjort definisjonen av lovlig så liten at altfor mange detter ut. Og vennen vår, som Falstaff, risikerer å få «den gamle narren Fader Lov i kjeften» fordi krig og hykleri bestemmer veiene han kan gå. Og krig krever ære og død - ikke vennskap og liv.


- Rosalind

[1] William Shakespeare, Henrik IV, del I, akt I, scene II. Til norsk ved Edvard Hoem, Oktober forlag 2008. [2] akt V, scene III [3] S. 73 [4] akt V, scene I [5] Harold Bloom, Shakespeare: The Invention of the Human, 288. [6] Bloom, 282.




20 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle