Søk
  • Shakespeare i karantene

Shakespeare, maktmennesket og korona: Er vårt mismots vinter vendt til sommer, allerede?



Ivrige etter å snakke om noe annet enn koronaviruset, var Nicolai Tangen, Norges påtroppende oljefondsjef, på alles lepper. Tangen forsvarte selskapet Ako Capitals tilstedeværelse i skatteparadis på Caymanøyene og et ekstravagant drømmeseminar i USA. Kanskje var det stjernene som ville det slik at jeg på akkurat dette tidspunktet skulle lese Shakespeares historiespill Richard III (1593)? Skuespillet som åpner med de berømte linjene Now is the winter of our discontent/ Made glorious summer by this sun of York? For innen det norske samfunnet smått begynte å åpne opp igjen, har en rekke maktstrukturer kommet tydeligere til syne som følge av pandemien. Er virkelig vår mismots vinter i ferd med å vendes til sommer ved den herlige sola av York?


Stykket skal ha vært et av vår venn Williams mest populære da det kom til salg som tekst. Selv om tragedien er dramatisert og filmatisert i utallige varianter, er det fortsatt ett av de skuespillene mange liker å lese. Det handler om hvordan Richard, hertugen av Glocester, blir kong Richard III, og deretter om hans fall.


Parallelt som Tangen-saken fylte avisene, gikk også en dokumentar om Hillary Clinton på NRK, og jeg kunne ikke annet enn å registrere en ting de tre karakterene hadde felles. Nicolai, Richard og Hillary: De latet alle til å legitimere sine valg gjennom å vise til en indre samtale med seg selv. Den indre samtalen synes å ha ført til at uansett hva utfallet ble av deres handlinger, satt de igjen med den reneste samvittighet. De visste jo med seg selv at deres intensjoner hadde vært gode.


Da e-post skandalen rullet opp før valget i 2016, var Hillary Clinton overbevist om at hun ikke hadde noen svin på skogen. Nicolai Tangen insisterer fortsatt på at han ikke angrer sine prioriteringer, og har til og med en professor i filosofi som går god for hans moral. Richard III skiller seg fra Hillary og Nicolai i hvordan han bevisst overstyrer sin egen samvittighet og snakker sitt hjerte fra det gode. «I am determined to prove a villain» sier han i stykkets berømte åpning. Altså: «Jeg har bestemt meg for å bli skurk», eller kanskje også: «Jeg er forutbestemt til å bli en skurk».


Den politiske tenkeren Hannah Arendt er blant dem som har interessert seg for stykket Richard III, og nettopp Richards tilbøyelighet for tankespinn. Hans kalkulerende, tenkende vilje til å gjøre andre vondt, skiller seg fra det Arendt kalte «det ondes banalitet» - en form for maktutøvelse som ikke er utspekulert, men nærmest rutinemessig fordi den har blitt legitimert av en instans utenfor den som handler.

Hverken Hillary Clinton eller Nicolai Tangen er onde mennesker, men de er mennesker med mye makt og ansvar. De har også det felles at de rettferdiggjør seg gjennom samvittigheten. Hvilke konsekvenser handlingene deres får i verden, er utenfor samvittighetens domene. Ved å tenke seg til en ren samvittighet, kan de langt på vei også overbevise tilhørerne om sin uskyld.


Shakespeares Richard III viser hvordan mennesket kan føre en indre dialog med seg selv, og hvordan denne indre samtalen kan være med å legitimere ulike former for maktutøvelse, på godt og vondt. Shakespeare tillegger enkeltmennesket et stort potensial for handling og skapende kraft. Det er vi som må tenke og gjøre verden bedre, også når det verste av mismotets vinter vendes til sommer. Å oppleve sin egen samvittighet som ren, er ikke ensbetydende med å være uskyldig. Den indre monologen vi har med oss selv er viktig nok, men den trenger å korrigeres og gå i dialog med andre mennesker. Når det kommer til maktutøvelse i samfunnet, er samtalene vi har i felleskap de viktigste.


- Celia




(Ill: William Hogarth David Garrick som Richard III fra 1745. Hentet fra Wikimedia Commons)

41 visninger

©2020 by Shakespeareikarantene. Proudly created with Wix.com

This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now