Stenfrie druer som innbegrepet på vår tids største løgn – eller bekymringsløshet hos Shakespeare

Det var en venn av bloggen som helt i starten av det nye året minnet oss om scenen i filmatiseringen av Much To Do About Nothing, der Emma Thompson sitter i et tre og leser mens hun gafler i seg store, runde, grønne druer – druer slik druer så ut før de ble genmanipulert til avlange, stenfrie imitasjoner av seg selv.

I filmen fra 1993 spiller Thompson rollen som Beatrice, og fra treet sitt deklamerer hun diktet som snart et kor av andre karakterer føyer seg til: «hey, nonny, nonny». Enten det er i oppriktig eller tilkjempet bekymringsløshet, slutter de seg til sangen av hjertets lyst:

Sigh no more, ladies, sigh no more.

Men were deceivers ever,

One foot in sea, and one on shore,

To one thing constant never.

Then sigh not so, but let them go,

And be you blithe and bonny,

Converting all your sounds of woe

Into hey nonny, nonny.

Sing no more ditties, sing no more

Of dumps so dull and heavy.

The fraud of men was ever so

Since summer first was leafy.

Then sigh not so, but let them go,

And be you blithe and bonny,

Converting all your sounds of woe

Into hey, nonny, nonny.

Etter to år med pandemi og 3. verdenskrig bankende på døra i form av cyberangrep mot Ukraina, har vi – og mange av menneskene vi omgås og snakker med – delt noen sukk den siste tiden. Vi lengter etter bekymringsløshet. Det er vanskelig å balansere muligheten vi har for å skape glede, velge leken og sangen, med ansvaret vi har for å forholde oss til lite lystige realiteter. Hvor mye fortrengning er av det gode? Sannheten er kanskje at vi vil ha sannhet, men at kulturen vår i stadig større grad sluser følelsene og tankene våre i to spor, to kategorier å plassere noe i. Det ser ut til at det finnes nytelse, og at det finnes katastrofe, og at disse utelukker hverandre. Men med Emma Thompson i tankene klarer vi ikke la være å spørre: Hvor er det blitt av druer med steiner? Når så vi dem sist på butikken, ikke kapslet inn i plast, men liggende fritt slik at vi kunne smake, for så å hente ut en bugnende klase? Hvor er erkjennelsen og aksepten for at én og samme munnfull både kan være bitter og søt, komplisert og rik?

Siden Shakespeares tid, har mange poeter syntes å slite med det samme som oss, at det mangler språk for en livsfølelse som er bittersøt. Interessant nok har flere av dem forsøkt å svare på hvordan dette kan begripes, nettopp ved å bruke fruktmetaforer.

Den første vi tenker på er John Keats, en ivrig Shakespeareleser og fortolker, som i sin «Ode til Melankolien» skrev om druen som «gledens frukt». Men, utdypet Keats, sødmen og bitterheten fortrenger ikke hverandre. Skygge på skygge vil drukne sjelens våkne kvaler slik at du ikke lenger ser klart. På samme måte vil lys på lys være blendende, og ikke la oss se dybdene og konturene av ting. Derfor bør vi, ifølge Keats, heller la sorgen vår få utløp i synet av roser, i det vakre saltmønsteret en bølge etterlater seg på sanden, eller i regnet som tilslører en grønn åsside i april. For melankolien dveler i skjønnhet, skjønnhet som må dø, og i gleden som alltid vinker deg videre.

I en forelesningsrekke på Blindern for snart ti år siden, introduserte en fantastisk professor og Shakespeareentusiast oss for romantikeren John Keats’ forfatterskap. Friminuttene mellom forelesningene, brukte den lidenskapelige formidleren til å lese dikt høyt for oss som ønsket å lytte, «just for pleasure». Inspirert til bristepunktet startet noen av oss en poesiklubb. Hver eneste uke møttes vi på puber rundt omkring i Oslo og delte dikt vi hadde kommet over. Vi var som nyfrelste marxistungdommer på 70-tallet, vi trodde faktisk at skjønnheten ville frelse verden. Beruset på lyrikk, tumlet vi rundt i gatene og sverget at livene våre aldri ville bli det samme igjen. Kanskje ble de heller ikke det. Særlig ett dikt ble nesten som et manifest for oss, også dette introdusert av professoren.

I «A Kumquat for John Keats» foreslår nemlig britiske Toni Harrison (1937–) en annen frukt enn druen, en frukt han mener enda bedre uttrykker den livsfølelsen både han selv og Keats er ute etter å fange. I et av friminuttene hadde professoren vår tatt med seg en transparent plastpose full av små, avlange oransje sitrusfrukter, slik at vi skulle få smake «how melancholy dwells inside delight», slik Harrison uttrykker det. Dette er et direkte svar til Keats ode til melankolien. Harrisons tekst er virtuos, alvorlig, lekende, gledefylt, livsbejaende og dødsbevisst. Han spør om det er skallet på kumquaten som er surt mens fruktkjøttet er søtt, eller omvendt. Uansett er frukten uttrykk for en livsfølelse vi både kjenner igjen og tørster etter, fordi opplevelsen så fort polariseres. Vi lever i en kultur som er fiksert på preferanser for uvesentlige ting, og som tilbyr oss identitet i hva vi liker og ikke liker. Hvis du synes frukt er klissete og steinen i druen en ulempe, er det ikke verd å spise. Steinfrie druer er et forsøk på å tilby en form for bekymringsløshet, men egentlig frarøves vi en grunnleggende sanselig erkjennelse av hvordan livet faktisk er. Muligens gjør det oss dårlig utrustet til å glede oss over livets kompleksitet. Harrisons dikt er mange sider langt, og må leses i sin helhet, men er likevel fullt av sitatvennlige, rimende formuleringer:

«the flesh, the juice, the pith, the pips, the peel, this is how a full life ought to feel,»

Jonathan Franzen – en av våre favorittformidlere av (og profitører på) shakespeariansk tankegods – har uttalt at både tragedien og komedien handler om hvordan ting ikke forandrer seg. Shakespeare leker med disse to formene i dramatikken sin, og vi ser det ikke minst i det innledende diktet fra Much To Do About Nothing. Ved første øyekast er det enkle budskapet at menn alltid har vært svikefulle, så slutt å sipp, gi slipp. Snu klagesangen din til munter trall. Det er en tydelig overdrivelse i diktet som lar oss skjønne at dette selvfølgelig ikke er så enkelt. Hadde dikteren virkelig ønsket å dekke over smerten, hadde han ikke behøvd å minne oss om den, slik han gjør. Kanskje indikerer Shakespeare at visse kilder til lidelse er konstante, men at bekymringsløshet kan sameksistere med angst, skuffelse og sorg. Det kan til og med hende det er den eneste måten, det nærmeste vi kommer å ha det bra, fordi nytelsen dveler i melankolien og sorgen i skjønnheten. Tenk på det, du, neste gang du står foran fruktsortimentet på Rema.