Tie eller tale i urolige tider? Shakespeare-kvinner og Dolly Parton gir svar
«Hermione: … Kom, barn! Nu er jeg blid igjen. Kom hit, fortell oss et eventyr. Mamilius: Et muntert eller trist? H: Så muntert som du vil. M: Et trist et passer nok best når det er vinter. Jeg har et om spøkelser og nisser. H: La oss få det. Kom, sett deg. Bare skrem meg alt du kan med dine ånder! Du har evner der.», (akt II, scene I).
Et nytt år er i emning. Vi venter på at vaksiner og stortingsvalg, åpningen av Oslos kraner, og innsettelsen av Joe Biden skal gjøre verden og hverdagen litt bedre. Konflikter polariserer folk her hjemme og der ute. Økonomiske og sosiale ulikheter virker uoverkommelige for nye regjeringer og administrasjoner. Hva har denne vinteren, og det nye året å by på? Kommer Trump i det hele tatt til å gå av? Vil Biden bombe mer enn ham? Vil vinden i fra høyre snu? Biden har utropt seg til statenes store forener, men utfordringene virker for store. Er Biden hva USA trenger akkurat nå, eller kan vi se til andre – ikke politiske? – figurer for løsninger og trøst? For Biden og Harris er uansett gode råd dyre – vi foreslår de ser til en gammel klassiker: Shakespeares Vintereventyret. I dette eventyret møter vi blant andre to kvinnefigurer som selv strever i sin egen urolige kontekst. Den ene tier og den andre taler – kan de by oss hjelp i møte med et nytt år? Og hva har de med Dolly Parton å gjøre?
«Dolly Parton refuses to take a stance on many political issues. Should more people follow her lead?». Spørsmålet ble stilt i forbindelse med Jad Abumrads podcast «Dolly Parton’s America» der han blant annet utforsker Dolly Partons trofaste fans, som overskrider politiske, og andre, identiteter: konservative kristne, LQBT-aktivister, republikanere og demokrater. I Vintereventyret møter vi dronning Hermione, som – i likhet med Dolly Parton – er en slags prototype for den a-politiske (og til en viss grad samlende) kvinnen. Etter å ha dødd i en rettsprosess hun var uskyldig i, blir hun forvandlet til en statue som folk fra alle kanter reiser til for å beundre. Vintereventyret har en historie for en ikke-politisk og ikke-polariserende resepsjon. Harold Bloom skriver: «Ideologues do not cluster around The Winter’s Tale, as they do around The Tempest, so neither performance nor commentary is much politicized, even in these bad days». Til tross for at Dolly Parton synger og underholder i stadig nye medier (for eksempel julemusikalen Christmas on the Square, ny av året), er hun – som sitatet allerede har slått fast – helt taus når det kommer til politiske spørsmål. Hva er det med Vintereventyret og Dolly Parton som gjør at politikk preller av?
Kanskje er det Shakespeares bruk av fantasi som gjør det vanskelig å fange Vintereventyret i en politisk polemikk. Stykket er et av de mest fantasifulle Shakespeare-stykkene vi har. Det er her Bøhmen får kyst, tryllegjenstander opphever forbannelsen, døde blir levende igjen. Stykket er et eventyr, ikke helt fjernt fra vår eget, trygge Reisen til julestjerna. «Et trist et», som Mamilius forteller Hermione i første akt. Vintereventyret er fortellingen om kong Leontes av Sicilia som blir gal av sjalusi fordi hans egne vrangforestillinger lurer ham til å tro at Hermione, dronningen, er utro mot ham, med kameraten, kongen av Bøhmen (Polixenes). Leontes fornekter all sannhet som hoffet og gudene roper mot ham: Hermione er uskyldig. Det hele er fake news! – «Her gjøres hvitt til svart så grundig at det overgår all fargekunst!» (akt II, scene I).
Konsekvensene er fatale: Hermione føder Leontes datter i fengsel. Det blir arrangert en rettssak mot dronningen, og selv når orakelet i Delfi vitner om Hermiones uskyld, forblir kongen like blind for sannheten. Det triste når et klimaks midt i fortellingen: Mamilius og Hermione dør, den nyfødte prinsessen blir sendt langt vekk fordi Leontes mistenker at barnet ikke er hans eget – til Bøhmens kyster (hvor følget hennes blir spist av en bjørn!). Men Vintereventyret er ingen tragedie, og kanskje er det like mye forsoningen og tilgivelsen, som fantasien, som gjør stykket larger than politics?
Vintereventyret avsluttes som et forvandlingstriks, en forsoningsfest, ikke så ulik Reisen til julestjerna. Seksten år går mellom akt tre (der Hermione og Mamilius dør, og prinsessen føres bort) og akt fire. Når teppet går opp, og fjerde akt begynner, kommer tiden selv ut på scenen: «Laste meg skal ingen fordi jeg fort flyr over seksten år og neglisjerer vekst som foregår i dette gap» (akt IV, scene I). I mellomtiden får vi vite at prinsessen har vokst opp som dattera til en bøhmisk hyrde (prinsesse gullhår vokste opp blant trubadurer og skuespillere). Vi møter igjen kong Leontes i sorg. Hans katastrofale feil har ikke «blåst vekk av seksten vintre, ikke tørket av seksten somre» (akt V, scene III). Under rettssaken mot Hermione hadde selveste Apollon sendt beskjed, gjennom oraklet i Delfi, om sakens sannhet: «Hermione er kysk (…) og kongen skal leve uten arving hvis ikke det tapte blir funnet igjen» (akt III, scene II). Etter seksten år ligger altså fremdeles håpet og forsoningen der, i fortida. Det som er tapt må komme tilbake, det som er dødt må stå opp igjen. Vi skal se at Shakespeare løser dette som en trollmann, men først må vi undersøke et spørsmål som ikke lenger kan vente: Hva med Shakespeares kvinner? Tier de eller taler de i møte med kongens urettferdige vrede?
Det må bli sagt først som sist: Til tross for at politikk ikke preger resepsjonen, finnes det politikk i Vintereventyret. Hermiones statue-forvandling er det sterkeste symbolet på en a-politisk karakter – som Dolly Parton, men Shakespeare skildrer også en annen, mer artikulert og hissig, kvinne: aktivisten Paulina. Paulina er kanskje Shakespeares beste portrettering av en skikkelig aktivist! Før alle de tragiske hendelsene med Hermione, Mamilius og prinsessen finner sted, gjør Paulina alt i sin makt for å stanse fengslingen av dronningen, og for å overbevise kongen om Hermiones uskyld. Paulina drar til fengselet der Hermione sitter, og overtaler vaktene til å la henne få vite mer om saken. Hun tar så med seg den fengselsfødte prinsessen til kongen og forlanger at han skal endre mening. Kongen blir rasende: «Leontes: Du skal brennes. Paulina: Pøh! Bål-tenneren er kjetter, ikke hun som brenner» (akt II, scene III). Når Hermione dør, fortsetter Paulina å bevare minnet om dronningen – både hos kongen og hos seg selv. I sitt eget hjem får hun bygd en statue som er så lik Hermione at en skulle tro det var et levende menneske som sto der. Men hva med dem som tier? Hva er konsekvensene av å ikke handle?
Hermione har ingen valg, hun blir dømt uskyldig. Hun har ingen mulighet til å protestere. I rettssaken klager hun over sin egen handlingslammelse: «Da alt jeg har å si, er å benekte hva jeg står tiltalt for, og siden ingen kan avgi vidnesbyrd for meg, unntagen jeg selv, så gavner det meg knapt å si ‘uskyldig’. For min ærbarhet blir sett på som falsk, og slik vil òg min påstand om den bli mottatt» (akt II, scene III). Hermiones skjebne er grotesk: seksten år som statue. Er taus fortrengning prisen å betale som a-politisk figur?
I siste akt blir kongen gjenforent med prinsessen. Sammen med kongen av Bøhmen (som Leontes har funnet igjen vennskapet med) møter de opp i Paulinas hus for å se på statuen hun oppbevarer av dronningen. Den er så godt laget at den kan se ut som den lever. Ikke før har Paulina trukket fra forhenget som gjemmer dronning Hermione, så blir alle som ser på helt bergtatt: «Leontes: Slik stod hun! Kjære sten, ja, refs meg når jeg sier at du er Hermione! Nei, du er henne ved at du ikke refser ; hun var like mild som barndommen og nåden» (akt V, scene III).
Leontes reaksjon beskriver konflikten i Hermiones stillhet – taus som steinen, mild som nåden. Svarer vi det samme om Dolly Parton når journalisten spør: «Should more people follow her lead?». Taus som steinen, mild som nåden. «Handlingslammet» kan kanskje være baksiden av medaljen som heter «samlende»? Shakespeare gir oss ingen svar på om vi skal tie eller tale. Som så mange ganger før velger han heller å gå til enden av stupet for å utforske hva valgene innebærer. For Hermione tok det seksten år som stein for å finne ut og finne hjem. Når steinen blir levende, eller Hermione avslører at hun hele tiden pustet i sitt eget kjøtt og blod, er det tapte funnet. Dronningen og prinsessen forenes med hverandre og med Leontes. Nåden og forsoningen fikk blomstre fordi trollmann-dramatikeren løste det triste eventyret med kløktige trylletriks. Hva så med vår egne, triste vinter? Skal vi tie eller tale? Mange av oss venter kanskje på et forvandlingstriks når et nytt år snart er her.
Med ønske om et godt nyttår!
- Rosalind
Paulina viser statuen av Hermione for Leontes og hans følge. Dolly Parton som engel fra Christmas on the square