Søk
  • Shakespeare i karantene

Vårens drama og iscenesettelse av tilgivelse



I Stormen (1611) må trollmannen Prospero bruke alle teaterets knep og maskeringer for å skape en anledning til at hans bror kan be om tilgivelse for gammelt svik. Tilgivelsen blir ikke først og fremst skapt i ordene til karakterene, men i Prosperos iscenesettelse der tilgivelsen får anledning til å bli uttrykt. Den franske filosofen Simone Weil beskriver det hun kaller et hellig drama, også hennes fortelling er en iscenesettelse der nåden får anledning til å tre frem.


Weil beskriver «det hellige drama som fremstiller forholdet mellom Gud og skaperverket» i en kortere tekst i Solums antologi Ordenes Makt fra 1990 (Ordenes Makt, 68). Weil beskriver et drama vi allerede kjenner godt til: Energien fra sola som kommer til kornet og får det til å vokse og bære frukt, bonden som arbeider for å legge til rette for sola og kornet. Hos Weil symboliserer sola Gud, og energien som besøker kornet i mørket – som til og med får et dødt tre til å spire frem i «en vertikal linje» – er nåden. Bonden som sår, vanner og høster legger til rette for et hellig drama der solenergien kan besøke kornet og hjelpe det til å gro mot tyngdekraften, vertikalt.


Ved stykkets start har Prospero – som av mange er blitt tolket som Shakespeare selv, skrevet inn i dramaet – skapt en storm med hjelp av sin magiske tjener, ånden Ariel. Stormen får et skip til å forlise utenfor øya der Prospero lever sammen med datteren Miranda. Lenge før historien vår starter måtte de to flykte i en båt fra Milano der Prospero hadde vært hertug. Flukten ble nødvendig da Prosperos bror, Antonio, lurte seg til kongekrona bak hans rygg. I sin isolasjon fra verden har Prospero blitt en kløktig trollmann. Snart blir det klart for oss at Antonio var blant mannskapet på båten som forliste, sammen med Alonso, kongen av Napoli og hans sønn Ferdinand. Hele mannskapet overlever på magisk vis, og vi forstår at Prospero har ønsket dem til øya for å ta et oppgjør med fortiden.


I stykkets siste scene er det store karaktergalleriet samlet nær Prosperos hule. Han skremmer dem med sang fra ånder, masker og lureri. Til slutt viser han seg som seg selv, og forklarer dem hvordan det hele henger sammen. Prospero blir en slags Shakespeareiansk Poirot som samler sine mistenkte når oppgjøret skal tas. Prospero tilgir Antonio og resten av mannskapet uten at leseren blir overbevist om at tilgivelsen er genuin eller ektefølt. I stedet deler vi Alonsos observasjon om at det hele føles regissert: «This is as strange a maze as e’er men trod, and there is in this business more than nature was ever conduct of». Det er som om noen utenfra, utenfor dramaet selv, har bestemt over den underlige labyrinten av hendelser som utspiller seg når mannskapet kommer i land på øya. Prospero skaper ikke tilgivelse først og fremst gjennom å si de magiske ordene. I stedet legger han til rette for en scene der tilgivelse kan finne sted.


I Simone Weils tekst beskriver hun det som kommer før tilgivelsen: angeren. Med Weils briller kan vi gi tyngde til Prosperos tilgivelse. Hos Weil er ondskap det synden og lidelsen har til felles. Hun beskriver en «uoppløselig blanding» der synden fører til lidelse og lidelse til synden, og der denne blandingen fører til avsky for eget liv. Angeren er en overnaturlig handling. Den kan bare erkjennes i møte med det rene, og det rene «kan ikke være annet enn Guds nærvær på jorden» (Ordenes Makt, 65). Weils beskrivelse av solenergien som kommer til kornet i mørket er også en fortelling om Gud som kommer til oss i mørket.


Stormen er, som mange av Shakespeares stykker, spekket av overnaturlige hendelser og intensjoner. Trollmannen Prospero får komme tilbake som hertug av Milano. Miranda blir dronning av Napoli. Men før alt er forløst avslutter Prospero fortellingen til publikum med å understreke tilgivelsens nødvendige rolle: «As you from crimes would pardoned be, let your indulgence set me free».



Kilder: Shakespeare, William. The Tempest. Bloomsbury Arden Shakespeare (2011).


Weil, Simone. Ordenes Makt. Essay i utvalg ved Lajla Gjedde-Dahl. (Oversatt av Amadou, Christine; Brynildsen, Aasmund). Solum Forlag, Oslo (1990).


46 visninger1 kommentar

©2020 by Shakespeareikarantene. Proudly created with Wix.com

This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now