Var Shakespeare muslim?
Om mystikk, visshet og salafisme i Othello.
Selv om det korte svaret på om Shakespeare var muslim er et blankt nei, finnes det et lenger og mer interessant svar. Vi sikter ikke til konspirasjonsteorien om at opphavsmannen bak William Shakespeares verker «egentlig» var irakiske Sheikh Zubair, en teori som blant annet har blitt fremmet av Libyas famøse eks-diktator Muammar al-Gaddafi.
Nei, det vi er i ferd med å oppdage hos Shakespeare, handler om religiøsitet på et dypere plan. Det åndelige eller metafysiske i Hamlet, Macbeth, eller i Othello – som vi her skal se nærmere på, tar utgangspunkt i en kamp om menneskets selv, eller sjel.
«Er ikke Shakespeare bare rå materialisme og kald økonomi i en verden der alt er et skuespill og bare narren kan slumpe til å si noe sant?» Min tidligere kollega spurte bare retorisk i forbifarten, men han var inne på noe. Shakespeare viser fram noen steinkalde mekanismer som en utside av det menneskelige. Men Shakespeare er også grunnleggende opptatt av menneskets innside. Han spør hvor det indre og det ytre skiller lag, og hvordan det ene virker inn på det andre. På sett og vis kan vi sammenligne Shakespeares syn på mennesket, med hvordan islamsk trospraksis har en utside og en innside. Den ytre, samfunnsmessige ordenen er sharia – loven. Det vi kan kalle «innsiden av troen», er den islamske mystikken, og handler om menneskets personlige forhold til Gud, sufismen. Sharia og sufisme er på sett og vis to sider av samme sak, og det ene er avhengig av det andre. Lov uten ånd er grusomt. Ånd uten lov, er føleri og egoisme. En moden troende søker å balanse det ene med det andre.
Kunnskap og kontekst. De fleste konspirasjonsteoriene om at Shakespeare ikke egentlig var Shakespeare, bunner i at han har for mye kunnskap om det han skriver om, til å være en enkel britisk sønn av en hanskemaker. Gaddafis teori trekker også på dette, og det er sant at Shakespeare legger for dagen innsikt om islam og muslimske kulturer. Dette har imidlertid sin naturlige forklaring i at Shakespeare skrev i en kontekst da det Ottomanske riket var på høyden av sin storhetstid. Storbritannia hadde mye å gjøre med dette mektige imperiet, både når det kom til handel og diplomati. På samme tid pågikk en blodig konflikt mellom katolikker og protestanter innad i England, og religiøse allianser ble knyttet på tvers av verdensreligionene. Med andre ord er ingen konspirasjonsteori nødvendig for å forklare dramatikerens kunnskap til ikke-vestlige kulturer.
Othello er maurer – altså muslim med Nord-Afrikansk bakgrunn. De fleste kritikere oppfatter Othello som en konvertitt til kristendommen, men oppsetninger av stykket har likevel betonet hans bakenforliggende religiøse identitet. Tragedien er satt til krigen mellom den kristne, italienske republikken Venezia, og det muslimske, Ottomanske riket. Othello kjemper på italiensk side, men det er interne stridigheter på kammerset som utgjør tragediens intrige. Othellos dilemma er ved kjernen av hvordan Shakespeare utforsker mennesket som selv, sjel og personlighet. Kan vi stole på oss selv? I hvor stor grad er det ytre, materielle, juridiske og samfunnsmessige vilkår som bestemmer hvem vi er? Othello vet i sitt hjerte at hans elskede er trofast mot ham. Allikevel får erkeskurken Iago ham til å vakle i troen. For Othello står kampen om å ha tillit til seg selv (eller Gud), og å lytte til mistankene med bevisførsler utenfra. Det er mulig å lese Othellos konflikt som en spagat mellom sharia – den muslimske loven, og sufismen – den muslimske mystikken.
Kjærligheten taper. Iago er en djevelsk skikkelse, en manifestasjon av Bibelens anklager. Dette er hans credo:
«Godhet? Å blås! Det kommer an på oss selv om vi er slik eller slik. Kroppen vår er en have, og der er vår vilje gartner (…) Dersom livets skålvekt ikke hadde en skål med fornuft til å oppveie den andre med sanselighet, ville blodet og det lave i vår natur drive oss til å endevende alt til slutt. Men vi har forstanden til å kjøle ned våre voldsomme følelser, vår kjødelige brann, våre ustyrlige lyster. Som jeg holder det du kaller kjærlighet for å være en variant, eller en avlegger av.»
Iago er ren vilje, og tror ikke på godhet eller kjærlighet. Han er på sett og vis litt som en salafist – en ekstremist som holder loven fram som beinhard sharia uten ånd. Othellos kjærlighet forvrir han til å se ut som «ustyrlig lyst» som bryter med fornuften. Med list innbiller Iago sin overordnede Othello at hans kone er utro, og den tiltagende mistanken ender med å gjøre den i utgangspunktet hederlige og rettskafne mannen til morder. I Othello er det med andre ord kynismen og løgnene utenfra som vinner, og blir heltens tragedie. Det som taper, er selve kjærligheten. I Shakespeare, som i sufismen, har kjærligheten å gjøre med tro, tillit og hengivenhet.
Det indre og ytre. Hvordan Shakespeare blir lest i dag, er ofte preget av presentisme – vi leser ham i lys av vår egen samtid. Kanskje er det derfor han kan fremstå som kald og hard på utsiden. Men Shakespeare skrev rett før den vitenskapelige revolusjonen, for mennesker som hadde et magisk – ikke mekanisk verdensbilde. Hans utgangspunkt for å utforske forholdet mellom det ytre og det indre, hva som kommer innenfra var og hva som kommer utenfra, var annerledes enn vårt. Han skrev også i en tid der islams tilstedeværelse i vesten var annerledes enn i dag. Hvilken innflytelse det hadde på skrivingen hans kan vi bare spekulere i. Sikkert er det i alle fall at maureren Othello baler med spørsmål som er vesentlige i islam. Koronapandemien har kanskje rystet litt i vår moderne forståelse av handlekraft og fri vilje – vi vet litt mer enn før om å være underlagt krefter vi ikke rår over, enten det er naturlovene, skjebnen eller jussen. Harold Bloom er en av de store Shakespeareleserne som har villet ta Shakespeare tilbake til det metafysiske, fra å være underlagt materialistiske, politiske lesninger. Bloom mener Shakespeare gir en ny forståelse for hva selvet og personligheten er for noe, og viser hvordan det foregår en forhandling mellom indre og ytre krefter i dannelsen av selvet. Verktøyene Bloom bruker for å lese Shakespeare på denne måten, finner han nettopp i den islamske mystikken – men det skal vi skrive mer om i neste innlegg. Følg med!